En farlig fornektelse

Ofte får vi høre at det som binder oss kristne sammen, er troen på Jesus. Men hva vil det si å tro på Jesus, dersom man ikke har tillit til det han sier. Ingen har talt sterkere om fortapelsen enn Jesus selv. Han oppfordret til gudsfrykt:

«Frykt ikke for dem som dreper legemet, men ikke kan drepe sjelen. Frykt heller for ham som kan ødelegge både sjel og legeme i helvete!» (Matt 10:28).

Jesus advarte mot å gå på den brede vei som fører til fortapelsen (Matt 7:13). Gud vil ikke at noe menneske skal gå fortapt (2. Pet 3:9).

Derfor sendte han Jesus Kristus til verden: «For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv (Joh 3:16).

Men bare de som hører Jesu røst og følger ham, kan ta til seg løftet: «Jeg gir dem evig liv, og ingen skal rive dem ut av min hånd» (Joh 10:28). Jesu oppdrag var å søke å frelse det som var fortapt (Luk19:19). Hele frelseshistorien og kristen misjon er uten mening dersom det ikke finnes noen fortapelse.

Noen vil kanskje si at biskopen er ærlig når han kommer ut av skapet med sitt syn. Jeg synes ikke det. Som biskop er han forpliktet til å forkynne og lære i samsvar med Bibelen og den evangelisk-lutherske bekjennelsen.

Når han fornekter muligheten for å gå fortapt, er han klart i strid med Bibelen og kirkens bekjennelse (Augustana 2 og 17). Å fungere som biskop i strid med ordinasjonsforpliktelsen er ikke særlig ærlig.

Biskopen har sikkert rett i at han ikke er alene om sitt syn i kirken. Syndens alvor og konsekvenser blir fortiet. Forkynnelse til vekkelse og omvendelse lyder ytterst sjelden. Augustana 4 sier at et menneske blir rettferdiggjort for Gud «uten vederlag for Kristi skyld ved troen, når de tror at de blir tatt til nåde, og at syndene blir forlatt for Kristi skyld, han som ved sin død har gjort fyldest for våre synder».

Her dreier det seg om en rettferdiggjørelse ved tro. Men den åpne folkekirken inkluderer alle døpte, uansett hva de tror og hvordan de lever. At en tredel av dem bekjenner seg som ateister, utløser ingen synlig misjonsiver i kirkens organer. Tor B. Jørgensens forsikring om at ingen går fortapt, vekker ingen til selvransakelse. Slik forføres mange inn i fortapelsens mørke.

At fortapelsen fornektes i dag er en logisk følge av tidens frihetsideal: Alle mennesker skal ha frihet til å leve sitt privatliv som de vil, så sant de ikke hindrer andres frihet. Og den demokratiske folkekirken tilpasser seg. Da blir det fritt fram for «likekjønnet ekteskap» og samboerskap.

Da kan det ikke lenger tales om synd som skiller et menneske fra Gud. Da blir det ikke plass til noen fortapelse. Ditt liv får ingen evighetskonsekvenser, blir det nye liberale «evangelium».

Det tragiske er: Når mennesker blir stilt for Guds domstol og oppdager at de er blitt forført av «kirken», er det for sent.