En Gud som leder deg og bruker deg der du er

Det er desember. Mørketida ligger som en kappe rundt oss her nord, mens snøen og måneskinnet lyser opp landskapet. Rundt omkring skimtes det lysende stjerner i vinduene. 

Det er nok mange som henger opp julestjerna si uten særlig tanke for hva den har med julens budskap å gjøre. Jeg blir nok en gang minnet om hvordan stjernen ledet de vise menn fram til Jesus. 

Det får meg også til å tenke på hvordan Gud møter oss og leder oss mennesker på ulike måter tilpasset ulike situasjoner. Noe av dette skrev jeg faktisk om i en andakt her i Dagen for seks år siden. Men det ligger meg på hjertet også denne jula. 

Det står i Bibelen at vismennene skjønte at en jødisk konge var født da de hadde sett «stjernen hans gå opp» (Matt. 2,2b). Dette var tydeligvis menn som var opptatt av å tyde stjerner, antakelig datidens «vitenskapsmenn». Kanskje var de også opptatt av astrologi og tyding av stjernebilder? Vi vet ikke om de trodde på Bibelens Gud før dette skjedde. 

Uansett synes jeg det er fantastisk at Gud bruker en spesiell stjerne for å lede akkurat disse mennene til Jesus. Han visste at de brukte tida si på å studere himmelen, og det var der han ga dem det tegnet de trengte for å begynne reisen mot Jesus. 

Vi vet heller ikke mye om reisen disse mennene hadde før de nådde fram til Jesus. Tvilte de? Ble de slitne og ønsket å snu? Kanskje var de uenige? Det vi vet er at stjernen gikk foran dem hele veien: «Og se, stjernen som de hadde sett gå opp, gikk foran dem inntil den ble stående over stedet der barnet var. Da de så stjernen, ble de fylt av jublende glede. De gikk inn i huset og fikk se barnet hos moren, Maria, og de falt på kne og hyllet ham. Så åpnet de skrinene sine og bar fram gaver til barnet: gull, røkelse og myrra» (Matt. 2,9–11).

De tre vise menn falt på kne og hyllet Jesus. Deres jordiske visdom ble liten i møte med Guds Sønn som et lite barn i en krybbe. Og samtidig brukte Gud deres visdom og interesser som utgangspunkt da han ledet dem fram til dette øyeblikket ved hjelp av en stjerne. 

Flere steder i Bibelen kan vi lese om hvordan Gud leder mennesker på ulike måter. Da Israelsfolket vandret i ørkenen, ledet Gud dem i en skysøyle om dagen og en ildsøyle om natten: «Og Herren gikk foran dem, om dagen i en skysøyle for å vise dem veien, om natten i en ildsøyle for å lyse for dem. Slik kunne de gå videre både dag og natt. Skysøylen vek ikke fra folket om dagen og ildsøylen ikke om natten» (2. Mos. 13,21–22). 

Gud tilpasset måten han ledet på etter omstendighetene og omgivelsene folket var i. Når det var dagslys, brukte han en skysøyle. Når det var mørkt, brukte han ild til å lyse for dem. 

Gud ser deg og meg i akkurat de situasjonene og omgivelsene vi står i. Han møter oss der vi er, og han leder oss helt fram til målet. Jeg ber om at han også kan bruke oss der vi er slik han brukte stjerna på himmelen for å lede vismennene til Jesus. 

Med de egenskapene og interessene vi har, på den plassen der vi bor eller jobber: «Dere er verdens lys! En by som ligger på et fjell, kan ikke skjules. Heller ikke tenner man en oljelampe og setter den under et kar. Nei, man setter den på en holder, så den lyser for alle i huset. Slik skal deres lys skinne for menneskene, så de kan se de gode gjerningene dere gjør, og prise deres Far i himmelen!» (Matt. 5,14–16).