En gullkalv i adventstiden

Vi vet ikke mye om Simeon. Vi møter ham i andre kapittel i Lukasevangeliet, men det blir fortalt lite om ham. Det er likevel et nydelig øyeblikk når han sier følgende:

«Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred, slik som du har lovet. For mine øyne har sett din frelse...».

Livsløpet hans hadde nådd sitt mål. Han hadde sett Jesus. For moderne mennesker med tilløp til advents-allergi kan det være fristende å hoppe rett til denne konklusjonen. Øyeblikket er så sterkt og så talende.

Men når vi tenker etter, forstår vi at det var en vei å gå før Simeon kom dit han kom. Og gleden over det han fikk se, ble nok større på grunn av ventetiden.

For foreldre kan ordet «vent» være et av de viktigste i språket. Det gjelder året rundt, ikke bare når vi nærmer oss jul og alle er i et slags ventemodus. Forskjellen på å vente og å ikke vente kan være forskjellen mellom liv og død.

Men i en mer hvileløs tid kan det å vente på noe godt føles forgjeves, til tross for ordtaket som hevder det motsatte. Det å vente kan oppleves som et uttrykk for passiv resignasjon. Derfor ble jeg fascinert da en from og samtidig systematisk anlagt venn av meg her om dagen snakket om «aktiv hvile». Vi kunne også snakket om aktiv venting.

Det er her Simeon møter oss, like etter juleevangeliet slik det blir fortalt hos evangelisten Lukas. Simeon er en inspirerende karakter, og han får et helt spesielt skussmål.

Vi leser kort og konsist at «I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst.» Vi har nok noen slike i vår tid også, men det er kanskje vanskeligere å få øye på dem nå.

Det er lettere å la seg rive med av dem som arbeider for umiddelbare resultater, som vil se synlige virkninger med en gang. Men Simeon visste at det ikke var ham selv som skulle frelse folket. Han stolte på Gud. Da hadde han tid til å vente. Han arbeidet nok mens han ventet, men han visste at det ikke var han som styrte Guds timeplan.

I Andre Mosebok finner vi et av flere bibelske eksempler på hvordan det kan gå når mennesker prøver å ta saken i egne hender i stedet for å følge Simeons eksempel. Kontrasten er stor når Moses er på fjellet og får De ti bud fra Herren. Det var en epokegjørende hendelse. Men folket gikk lei av å vente.

Og ikke bare det, de fikk faktisk hjelp av Aron, Moses' egen bror, kommunikasjonsmedarbeider og tilrettelegger, til å få støpt en gullkalv. Når de ikke lenger kunne stole på verken Gud eller Moses fordi de tok seg for god tid, da fikk de heller lage seg sin egen gud og ordne opp i sakene på sin egen måte. Så galt kan det gå.

Slik kommer vantroen til uttrykk. Slik går det når mennesket vil sette seg selv i Guds sted. Slik går det når selv tilsynelatende rettskafne mennesker lar gudsfrykten fare og vil ordne med trøsten selv, i stedet for å vente på Gud.

Vi kunne funnet flere bibelske eksempler på at mennesker prøver å ta saken i egne hender i stedet for å stole på Gud. Disiplene Jakob og Johannes fikk klar beskjed da de spurte om de skulle la ild fare ned over en samaritansk landsby. Peter fikk klar beskjed om å stikke sverdet i sliren da han hogget øret av øversteprestens tjener.

Adventstidens forventning forutsetter tillit til Gud. Ellers er ventetiden uten mål og mening. Men vi venter på noe vi ikke selv tok initiativet til. Vi venter på noe vi ikke selv rår over, om vi prøver aldri så mye. Og vi synder i vår vantro hvis vi setter mer lit til våre egne planer enn til ham som Simeon så.

Han sa: «For mine øyne har sett din frelse, som du har gjort i stand like for ansiktet på alle folk, et lys til åpenbaring for folkeslagene og ditt folk Israel til ære.»

Måtte denne adventstiden minne oss om at Guds trofasthet er den samme nå som før, og at frelsen hviler på ham, ikke på oss. Evangeliets budskap er ikke fordømmelse, evangeliets budskap er at vi kan stole på ham også når vi synes ventetiden blir lang.