En Kilde til besvær
Stian Birger Kilde Aarebrot kaller seg bråkmaker. Han passet ikke inn. Trodde han.
SØNDAG VAR en merkedag for 38-åringen. Pinsevennen ble ordinert til prest i Oslo domkirke. Da ble han lutheraner for alvor, men garanterer ikke at dette er et teologisk endepunkt.
Les mer om og av Stian K. Aarebrot
Annonse
Siden 80-tallet har han vært i stadig bevegelse, i tro og rom. Han vokste opp på Hedmarktoppen på Hamar, med utsikt mot Mjøsa og innsikt i Pinsebevegelsen. Men en barndom i Norges største frikirkesamfunn garanterte ikke for stødig tro i tenåra. Lærersønnen ble ingen overbevist pinsevenn. Tidlig markerte han seg som en som ikke passet helt inn - til noens irritasjon.
- Jeg har aldri hatt lyst til å bråke for å bråke, men likevel alltid vært en liten bråkmaker. Jeg har vært kritisk. Hos meg må ting gjennom noen filtre før jeg godtar dem. Jeg stiller spørsmål før jeg tar ting ordentlig inn over meg, lyder hans egenrapport.
Tenåra var derfor litt ugreie. Alle spørsmålene hans var ikke like velkomne. Etter ordinasjonen søndag, sa en venn: «De fleste av oss tenker lenge før vi sier noe. Stian har en tendens til å si det alle tenker, men ikke tør å si».
- Jeg er ikke glad i å se på den rosa elefanten i stua uten å snakke om den. Og noen ganger er det gøy å bare si noe uten å tenke for mye. Da får du en diskusjon.
Hos Oslo-biskop Ole Christian Kvarme vekker han ikke anstøt.
- Biskopen sa ja til å ordinere meg til lederstillingen i Substans, sier Stian. Hjertebarnet hans er et nettverk med tette bånd til Oslo-fenomenet SubChurch. Substans «søker å integrere Jesu liv, lære og spiritualitet (...) gjennom asketisk og aktivistisk praksis» og målet å «strekke komfortsonene våre og innarbeide nye vaner gjennom daglig øvelse».
Substans er født barn av en mann med et tidlig opprør. I yngre år utplasserte han ringer og piercinger i ører og nese og framsto vekselvis med hanekam og langt lyst hengende hår, og idet vi møtes for fotografering ved Oslofjorden er tatoveringene godt skjult under vinterjakka. Ingen klerikal rundsnipp er å øyne - men øreringene henger store på hver side av prestehodet.
Stians liv har vært en reise - fra Hamar til Ansgarskolen til Menighetsfakultetet og nå til presteordinasjon. Hva har drevet ham?
Annonse
- Hva er det som driver folk? Først og fremst at de lever. De fleste som lever, er på reise. Ingen er helt statiske, svarer han.
På tampen av tenåra la han troen vekk.
- Da jeg ble 19, valgte jeg å ikke være kristen. Jeg gikk i Filadelfia på Hamar og følte meg ikke hjemme blant de kristne. Ville ikke identifisere meg med dem.
- Var problemet kulturen eller substansen?
- Det er mangefasettert... Det kulturelle var sikkert en bit. I alt det de kristne holdt på med, var det ikke plass til meg. Det var få som viste meg noen særlig tillit. Jeg fikk aldri være med og bidra så mye på ledernivå. Jeg ble aldri spurt om å holde noen tale eller vitne. Jeg opplevde meg selv som et hår i suppa.
Han følte seg ikke hjemme, men sluttet ikke å tro. Kristenpausen førte ham til Ansgarskolen i Kristiansand. Han var blitt 20 og tok kristendom grunnfag. Han hadde de samme kritiske spørsmålene, men nå ble besværlige Aarebrot betraktet som en betydningsfull bidragsyter.
- Jeg nådde inn til lærerne og ble en ressurs. Mine spørsmål ble spennende og noe man kunne diskutere. For meg skulle det ikke mer til. Det var plass til meg igjen. Jeg trengtes. Da var jeg tilbake på laget.
- Her ligger det en oppfordring?
Annonse
- Ja. Anerkjenn folks skepsis. Den er i bunn og grunn en søken etter sannhet. Bak protester skjuler det seg et sterkt engasjement og ubenyttede ledertalenter. Ubrukte gaver omdannes fort til kritikk, sier Stian, som er sikker på at det ligger spennende sjeler gjemt hos kritikerne.
- Dem vil jeg bruke. Kritikk er engasjement som ennå ikke har fått retning, sier fyren som har fått merkelappen «kristenraddis». Den godtar han bare delvis. De politiske undertonene er for mange. Men handler «raddis» om å utfordre teologisk, er han mer med.
Substans er et ektefødt raddisbarn. De siste tre åra har Stian fått en miks av lønnsmidler og gratis kontorplass fra misjonsorganisasjonen Areopagos. På nyåret er parforholdet formalisert. Substans er blitt en avdeling underlagt Areopagos´ styre.
- Vi har startet et toårig prøveprosjekt med full integrasjon. Vi kan kalle det en forlovelse, kanskje, foreslår grunnleggeren.
Hensikten med Substans er å få kristensjeler til å flytte blikket vekk fra penger, forbruk og tjas til dypere verdier, de som ikke kan måles i penger. Her er det et enormt potensial for etikkordskifter.
Stian har de siste åra hatt mange gode anledninger til å diskutere bibelsk etikk, både i akademia og i det kristne hverdagslivet. Han ser at mange mener en del av de etiske formaningene står å lese i Bibelen bare for at mennesket skal innse sin tilkortkommenhet.
- Jeg har ofte hørt at vi skal innse at dette er noe vi ikke fikser, for at vi så skal kunne ta i mot nåden. Men da blir det bare bal når vi leser Apostelgjerningene, for de gjorde så mye av det Jesus befalte dem, og mye av det var ganske drøye saker, sier Aarebrot, som mener Jesus også må anerkjennes som lærer, ikke bare som frelser.
Pinsevenn eller lutheraner, konservativ eller liberal? Han er ikke sikker på at han er det ene eller det andre.
Annonse
- Merkelapper er vanskelige. Skal du si at du er én ting, så får du sånne pakkeløsninger der du enten har alt på plass som konservativ eller alt på plass som liberal. Jeg kjenner meg ikke igjen i det, sier han og viser til aktivisten Shane Claiborne som sier: «Det finnes ikke bibeltro mennesker, bare selektivt bibeltro mennesker».
- Det er omtrent der jeg er. For eksempel mener jeg at de som snakker mye om bibeltroskap, snakker for lite om utfordringer knyttet til penger, enda det advares om vårt forhold til rikdom over 50 steder i Det nye testamente.
- Men er det greit å ta med bare det som passer en og droppe resten?
- Nei, vi skal ikke plukke og kaste ukritisk, men vi må innse at dette ligger latent i oss alle. Det er kjempeviktig stadig å jobbe med livets spørsmål når virkeligheten møter Bibelen. Hver generasjon har sine utfordringer. Vår tids største utfordring tror jeg er knyttet til tid og penger, sier han. - Jeg mener veldig klart at det å ha så mye penger som vi har, er en stor trussel mot det å leve nært Gud. Her er Jesus temmelig klar i sin tale.
Er Aarebrot en pinsevenn i luthersk innpakning?
- Jeg går i SubChurch som er økumenisk. Noen der er for barnedåp, andre ikke. Det er ulike ting vi er uenige om, men jeg trives godt der, sier han og melder samtidig: - Jeg har valgt å plante begge mine støvler i Den norske kirke. Jeg har et barnedåpssyn, men er likevel ikke helt gjennom-Luthret. Jeg er nok tettere på metodistenes tanke om at vi døper fordi vi er Guds barn.
Da han ble pappa, måtte han velge enten å døpe datteren eller la være.
- Det ble ikke noe stort oppgjør med pinseteologen. Jeg ser fremdeles mange gode argumenter for voksendåp. Men er man litt sånn midt på, må man ta et valg til slutt. Det ble barnedåp.
Annonse
- Du er uansett luthersk nok for biskop Kvarme?
- Ja. Men menigheten min er SubChurch. Og der er jeg bare en menig.
- Garanterer du at du dør som lutheraner?
- Nei. Jeg kan ikke garantere noe som helst. Man endrer mening gjennom livet.
«Nå rakner trua di», mente mange da Stian begynte på MF.
- For enkelte har det vært sant, men for meg var det stikk motsatt. På MF kom jeg til et sted hvor det var lov å stille slike spørsmål som jeg hadde. Jeg møtte folk med kritisk sans som kombinerer et intellektuelt liv med aktiv gudstro.
«Uunnværlig viktig for min tro», er ordene han bruker.
- Jeg elsket ekstrem metall-musikk, ringer og piercinger og lette etter en menighet hvor jeg kunne være blant mine egne. Man klipper ikke nødvendigvis hanekam fordi man vil være annerledes. Man gjør det fordi man vil finne fram.
Annonse
- Har du gjort det nå; funnet fram?
- Jeg har ikke funnet helt fram. Det er jeg glad for. Men jeg har funnet ut hva som er kallet mitt.
- Og det er?
- Jeg tror Gud har kalt meg til å formidle gudstro og gjøre den relevant for vårt samfunn slik det er i dag, gjennom å skrive og drive Substans og eksperimentere med hvordan det er å etterligne Jesus.
