En kristen sang trenger mer enn god teologi

Den kristne kirke har vært et syngende fellesskap gjennom hele sin historie. Noen ganger er sangen høystemt og kraftig, andre ganger hviskende og kanskje gråtkvalt. Noen ganger er det mange som synger sammen, andre ganger bare en eller noen få.

Under Lausanne-kongressen i Sør-Korea nylig var fellessangen noe av det som gjorde sterkest inntrykk på meg. Det hadde naturligvis sammenheng med at vi var mange, faktisk over 5.000 mennesker samlet på ett sted. Men det var enda flere, kanskje dobbelt så mange, samlet i Yoido Full Gospel Church i Seoul da jeg besøkte gudstjenesten der, så det handler ikke bare om antall.

Det som gjorde sangen på Lausanne-kongressen ekstra spesiell, var sammensetningen av folkene. For her var altså mer enn 200 nasjoner representert. Mennesker med svært ulike bakgrunner. For noen ville det ha kostet nærmere en årslønn bare å komme seg til Sør-Korea, om det ikke var for at deltakerne solidarisk var med og betalte for hverandre ved at prisnivået var ulikt. I tillegg var her folk i alle aldre. Noen av oss reiste hjem til velfungerende stater med solide offentlige ordninger. Andre reiste hjem til land hvor det å forkynne evangeliet offentlig vil være forbundet med umiddelbar fare.