En landstryker for Herren

Colston Harris står ved hovedinngangen til Bergen togstasjon og venter. Han har en liten grå sekk på ryggen og en avlang, blå filtpose under armen.

Engelskmannen kaller seg misjonær, men minner vel strengt tatt mer om en slags landstryker for Herren, der han reiser fra land til land, utstyrt med svært lite bagasje.

King James-bibel

En bibel i King James-utgave pakker han imidlertid alltid med. Den fikk han i Thailand en gang han var på bønnekonferanse der. Han åpner sekken og tar ut Bibelen som ligger godt beskyttet i et tykt bibeltrekk med glidelås.

– Den har tilhørt en verdenskjent vekkelsesforkynner, sier 40-åringen hemmelighetsfylt og smiler beskjedent.

Som sitt forbilde John Wesley, far til Metodistkirken, er han ofte ute på gater og streder. Da er det Guds ord med gammelmodige fraser som «Thou», «Thee», «shalt» og «knoweth» han leser.

– Jeg har andre bibelutgaver på mobilen, sier han og smiler igjen.

– Står i murrevnene og ber

40-åringen har vært på farten i fem år. Han kjenner seg bundet av det han erfarte var en tiltale fra Gud om å gi opp alt og følge ham.

Sparepenger har han ikke, heller ikke faste givere. Bare en Gud som har vist seg å være trofast. Herren bidrar med det han trenger hver dag, forteller han: Ord til menneskene han møter, og det han selv trenger til livets opphold.

I søndagens lesetekst skriver profeten Jesaja at Gud har åpnet øret hans.

Ofte blir Colston Harris ledet opp på fjellet for å be. Der opplever han at Gud snakker til ham om kirkens tilstand på stedet der han er og hva som må tas tak i, forteller han.

– Da står jeg i murrevnene og ber for kirken og for folket, sier han med henvisning til Esekiel 22.

Våknet fra koma

Men nå foregriper vi. Colston Harris tar oss med til barndommen og årene like før kallet.

– Jeg hadde en bedende bestemor, og har du det, så er det gjort, nesten roper Harris mens han prikker i luften med pekefingeren.

Da han var fem år opplevde han et mirakel i familien, sier han. Fetteren på tre hadde fått hjernehinnebetennelse og havnet til slutt i koma. Femåringen gråt seg i søvn og ropte til Jesus, slik han hadde lært av farmoren. Så kom telefonen som fortalte at sykdommen hadde sluppet taket og at fetteren satt oppreist i sykehussengen.

– Da jeg vokste opp var denne episoden alltid i hjertet mitt. Men så skeiet jeg ut.

– Som barberblader i magen

Fra han var 15 var det røyk, alkohol, narkotika, porno og psykiske lidelser som preget livet. Og enorme smerter.

– Det var som å ha barberblader i magen.

Folk i Bristol sa om Colston Harris at han ikke ville rekke å fylle 30 år. Han holdt så godt han kunne på de ulike jobbene han fikk, som å sette sammen campingvogner på fabrikk eller legge murstein og snekre.

Like før jul i 2013 hadde han en ti dagers friperiode. Han drakk og dopet seg ned. Smertene i magen var imidlertid fullstendig uutholdelige. Mens han lå i sengen og søkte rundt på Internett kom han over en bønn formulert til Jesus.

– Jeg hadde røkt 30-40 sigaretter om dagen og hadde ikke klart å slutte verken med alkohol, kokain eller porno. Det var så ille alt sammen, så jeg sa bønnen høyt der på rommet mitt.

Ropte om hjelp

Harris omvendte seg, ba om tilgivelse og ropte til Gud om hjelp.

– Jeg sa: Jesus, jeg tror på deg og vet at du døde på korset.

Idet han hadde uttalt ordene ble han truffet av noe han beskriver som et lynnedslag. Han gråt og gråt og forteller at et stort brøl forlot ham. I stedet kom fred og frihet. Tankene klarnet og han bestemte seg for å si bønnen en gang til. Det samme gjentok seg.

– Jeg forlot bokstavelig talt soverommet mitt som en forandret mann, sier misjonæren.

Gikk gatelangs og forkynte

Bergen viser seg fra sin vakreste side og engelskmannen tar med seg sekken og filtposen til en ledig benk i solen ved Lille Lungegårdsvann. Der fortsetter samtalen.

Harris er opptatt av bønnene som er blitt bedt av de troende i tidligere generasjoner, påkallelser som han sier bryter nytt land; Som bestemorens trygling til Herren på hans vegne.

Etter kallet i 2018 måtte han forlate Bristol. Han opplevde at Gud ba ham om å reise til Skottland, til Inverness. Der gikk han gatelangs og forkynte.

– Jeg var i brann, forteller han med kraft i stemmen.

– «Galskap»

Men da han forsto at han ikke skulle tilbake til Bristol etterpå, protesterte 34-åringen. Han hadde foreldrene sine der hjemme, broren og hans familie og en sjef som ville ha ham på jobb. Dessuten hadde han nylig skaffet seg en terrengsykkel.

– Men alt i ånden sa: Ikke gå tilbake. Det var som en mursteinsvegg var blitt satt opp, beskriver Harris.

Han kapitulerte, ga opp alt i hop og kjøpte en enveisbillett til Irland, slik han kjente at Gud ba ham om. I lommen lå det han hadde av penger; ti pund.

– «Dette er galskap. Gjør jeg det rette nå», spurte jeg meg selv. Jeg var full av angst.

Fra hjembyen kom også advarsler. Folk i menigheten mente han hadde gått for raskt fram og ikke visste hva han holdt på med.

– Det ble nokså intenst.

Ullvotter

I Irland sto en urolig Harris og haiket i håp om å komme seg til et kristent ungdomsherberge. Det regnet, han var iskald på hendene og minnet Gud på at han hadde lovet «å gi alt det andre i tillegg» dersom han søkte Guds rike først.

– Ut fra ingen steder kom en bil. En kvinne senket farten, rullet ned vinduet og ropte: «Hei du, her er votter!».

Ullvottene traff ham i hodet. Snart «hørte» Harris et ord fra Gud: «Min sønn, du skal på en overnaturlig reise med meg.»

Frykten forsvant.

– Et ord fra Herren forandrer alt.

– Ut av båten

Neste programpost var Norge. Først Oslo, der Gud ba den pengelense briten om å oppsøke Filadelfiakirken «der det var bønnemøte hele natten». Her skulle han sette seg på stol nummer 23, fikk han beskjed om fra Herren, sier han.

Etter møtet, som viste seg å være i regi av den eritreiske forsamlingen, tok en eldre mann som satt bak ham kontakt. Han stilte flere spørsmål. Harris fortalte at han var misjonær fra Bristol og at han levde i tro.

– Han ga meg 500 kroner.

En eldre kvinne kjøpte lunsj til ham.

Harris gikk gatelangs og ba for Oslo. For kirken i byen og de troende.

– Når Gud leder deg trenger du ikke tigge. Det er forsyninger på veien. Han trenger bare at du går ut av båten og tar sjanser. Er det én ting jeg vet om Gud, så er det at han er glad i mennesker som tar sjanser.

Som å bli overkjørt

Harris tok toget til Bergen. Det var november, sent på kveld og han kjente ingen.

Straks beina hans traff bakken visste han hva han skulle gjøre. Han oppsøkte Tabernaklet i Marken, ikke langt fra stasjonen. Mens han fremdeles var utenfor begynte Harris å kjenne Guds kraft, forteller han.

– Jeg brølte. Det var som om noe kraftfullt traff meg. Som en Guds flamme.

Misjonæren beskriver det som skjedde som å bli overkjørt. Han fikk en erkjennelse av at ingenting godt bodde i ham.

– Det gode i meg er Jesus og det er ikke lenger jeg, men Jesus som lever, siterer han fritt.

På julemiddag hos pastoren

I Bergen forkynte han på ungdomsherberget til pengene tok slutt. 23. desember opplevde han seg ledet til å oppsøke Metodistkirken i byen. Her tok pastoren ham under sine vinger og han ble invitert på overnatting.

Hos pastor Dag Martin Østervold og familien lå det en julesokk under puten og han smakte norsk pinnekjøtt for første gang.

Senere overnattet den nokså ferske landstrykeren i en kirke sammen med rumenere og deretter hos misjonskirkepastor John Malvin Eriksen, forteller han.

Han delte det han opplevde at Gud «ga» ham på toppen av Ulriken da han ba for byen; at Jesus sier at han plasserer hjertet sitt midt i byen igjen.

Ba på de sju fjell

Snart åpenbarte det seg en slags strategi for engelskmannen. Han bestemte seg for å gå på toppen av alle de sju fjell rundt Bergen med den blå filtposen sin.

Harris reiser seg opp mens han forteller. Nå åpner han filtposen forsiktig og tar ut en sjofar som han har kjøpt i Israel. Det er et bukkehorn som tradisjonelt er blitt brukt i synagoger i forbindelse med høytider og ritualer.

– Herren sa jeg skulle blåse i sjofaren, vente og tilbringe en dag på hver fjelltopp, den minste først.

– Herren kan bruke et esel

Det var kaldt i januar den første gangen Harris besøkte byen og fjellene var dekket av is og snø. Misjonæren fra England hadde ikke på seg egnede sko og frøs nesten beina av seg. For det meste sto han alene og ba for kirken i vestlandsbyen, for de kristne, for enhet og at Gud skulle gjeste sitt folk. Deretter blåste han i sjofaren.

– Jeg slapp også ut et stort brøl som kom fra dypet av magen min, sier han og ser ned, beskjedent.

Vennene i Bergen har fortsatt å be på fjellene, forteller han.

– Det jeg elsker med Bergen er at det ikke handler om oss. Herren kan bruke et esel om han vil. Å ære menneskene som Gud bruker, de som dekker byen med sine bønner, er nøkkelen. Det er dette Gud ba meg om å gjøre.

– Demonene flykter i frykt

Han nikker i retning sjofaren.

– Sjofaren representerer Guds stemme og med den kan jeg kalle mennesker til å samle seg og lytte, eller til å vende om.

Han siterer fra Salme 29:

«Herrens røst lyder med velde, Herrens røst lyder med herlighet. Herrens røst knekker sedrer, Herren splintrer sedrene på Libanon …»

– Av og til proklamerer jeg denne salmen og blåser i sjofaren. Dette er en åndelig handling brukt både til krig og bønn. Da flykter demonene i frykt. De hater det og det smadrer de sataniske altrene. Ikke mange forstår dette.

Barna hører

– Er det en profetisk handling?

– Ja, og samtidig står det «Lov ham med gjallende horn» (eller sjofar, som det står i den hebraiske bibel, journ. anm.).

Av og til, når Harris har fått et bønnesvar som virkelig har rystet ham i hans indre, tar han med seg sjofaren og går opp til bakketoppen sin i hjembyen Bristol og lager en stor, glad lyd, for å takke Gud.

– Vil noen kunne høre det?

– Det går rett inn i hjertet av mitt lokalsamfunn. Alle barna vil høre det også, sier misjonæren og smiler.

Blåser midt i byen

Der han står, et steinkast fra togstasjonen i Bergen, løfter landstrykeren hornet til munnen og blåser.

Rundt ham stopper enkelte opp. Noen som var i ferd med å gå forbi, stanser. De som sitter på den nærmeste benken klapper når han er ferdig.

– Forlater ikke min side

Arild Heggernes, som er i nærheten, går bort til misjonæren.

– Kan jeg spørre deg hva den koster, sier han og peker på sjofaren.

– Sannsynligvis 600 dollar, svarer Harris.

– Du må passe godt på den, sier Heggernes og smiler.

– Bibelen og sjofaren forlater ikke min side verken dag eller natt, responderer Harris.

– Hvordan har du penger til å reise så mye?

– Tro. Det er Gud. Jeg ga opp alt for å følge ham for fem år siden og treffer flotte folk på veien.

– Men hvordan får du penger til å leve?

– Gud leder meg til ulike steder og personer, og han trekker i hjertene deres så de gir det jeg trenger. Jeg elsker Gud og vil bare følge ham.

– Jeg beundrer deg for din måte å leve på, sier Heggernes.

Han takker ja til en bønn fra misjonæren.

Tre steder på hjertet

Gud har lagt tre steder på hjertet hans nå, sier han; Hollywood, New York og London. Over alt der han går oppsøker han jødene.

– Gud ber meg om å gå inn i synagogene og be over dem og be om tilgivelse på vegne av kirken. Han vil også at jeg skal velsigne dem. Noen er isolert og kjenner på håpløshet.

– Handler dette om den voksende antisemittismen?

– Ja. Det som skjer er ikke riktig og Gud ber meg be over dem og blåse i sjofaren.

Ring med trosbekjennelse

Han har vært i Israel tre ganger. Sh´ma, den jødiske trosbevegelsen, er skrevet inn i ringen som han har på ringfingeren på høyre hånd: «Hør Israel! Herren er vår Gud! Herren er en!»

Den er kjøpt i Jerusalem, som sjofaren.

Skal forkynne for pilegrimer

Neste reisemål er Spania der han skal gå de 127 kilometerne sammen med andre pilegrimer som er på vei fra Sarria til Santiago de Compostela og forkynne til dem han går sammen med underveis.

Etterpå skal han til New York, USA, og deretter Thailand. Noe mer vet han ikke ennå.

– Det var ganske detaljert?

– Ja, noen ganger er det. Dette er det Den hellige ånd sier nå.

Åndelig far

– Samarbeider du med en bestemt organisasjon?

– Jeg har jo stammen min, som jeg kaller det, for det er et teamarbeid. Ingen mann er en øy. Selv om jeg har frihet til å reise rundt på kloden, har jeg i blant blitt oppsøkt på veien. Noen ganger er det engler som advarer om hvor jeg ikke må reise slik at jeg ikke skader meg.

Hjemme i Bristol tilhører han en liten baptistforsamling, City Road Baptist Church med med en tilårskommen forsamling.

– Her har jeg en åndelig far som har tatt meg under sine vinger, forteller han, og legger til at en profet må ha noen å stå til ansvar overfor.

Test med tre vitner

Colston Harris tester også alle minnelser og innfall som han får. Som for eksempel å reise til Norge. Hvis han ikke får det bekreftet, drar han ikke.

– Jeg sier: «Gud og far, hvis du vil at jeg skal reise til Norge må du gi meg tre vitner som bekrefter dette».

Hvis han går langs veien og en person som går forbi har et norgesflagg på skjorta, tar han det som ett av de tre tegnene.

Han må også kjenne på fred.

– Man kjenner den rette freden. Når den er der, tar jeg steget i tro og drar, for da vet jeg at Gud vil støtte meg og ta seg av mine behov.

Se video av Colston Harris blåse i en sjofar i Bergen sentrum her: