En liten øy i Asia har vunnet hjertene til Janne og Magnus

Janne og Magnus har gjort det motsatte av mange andre i disse dager. De har solgt huset og mesteparten av møblene. Mens andre har pakket julen ut, så har ekteparet pakket julen ned.

Dagen møter dem i huset de kjøpte i fjor, i et nytt byggefelt på Slåttevik, et par mil unna Haugesund. Den «obligatoriske» desemberbelysningen som setter sitt preg på så mange hjem i disse dager, glimrer med sitt fravær. På kjøkkenet står en julekrybbe i tre, det eneste synlige tegnet på høytiden som nærmer seg.

Magnus tar imot oss i døren. Esther (4) og Daniel (2) blir underholdt av farmor og farfar. Janne og vesle Anna på fire måneder er ute på oppdrag, som Maria og Jesusbarnet i et julespill. Om det er få ytre tegn på jul, så er julebudskapet høyst levende i småbarns­familien.

– Venter på å bli nådd

Første gang familien reiste til en liten øy i Indonesia var i 2012. Øya, som ikke kan omtales med navn, er nesten hundre prosent muslimsk og er stengt for vanlig misjonsvirksomhet.

– Det er omtrent ingen kristne der, men folk er veldig opptatt av åndelige spørsmål. Det gir oss mange muligheter til å snakke om tema som omhandler tro. Mange muslimer er for eksempel opptatt av frelse, men ingen av dem vi møter har frelsesvisshet. Frelse er et fremmedord i Islam og bygger på gjerninger. Når de spør oss om hva vi tror på, er det en mulighet til å dele vårt vitnesbyrd, sier Magnus, og forteller om Ikim, en nær venn av ham på øya. De møttes ved en tilfeldighet på en muslimsk høytidsfest. Da Ikim forsto at Magnus var en åndelig person, våget han å dele en drøm han hadde hatt. I drømmen så han en engel som sa at han måtte stå opp av sengen og se under taket. Der, oppe på en hylle, fant han Det nye testamentet på nasjonalspråket Indonesisk.

– Han er en muslim fra et unådd folkeslag og hadde aldri tidligere sett en bibel. Han tar boka, men forstår lite av det han leser. Så kommer han på noe mer fra drømmen. Engelen hadde sagt at han skulle finne noe som var av uendelig stor verdi og at han skulle møte en mann som skulle forklare ham innholdet i boka.

– Dagen etter festen inviterer han meg hjem til seg. Da forteller han meg historien, som gjør et dypt inntrykk på meg. Vi snakker sammen i fem timer. Jeg forklarer så godt jeg kan, og til slutt spør han: «Kan man bli frelst gjennom navnet Jesus?»

Magnus forteller at han får gåsehud når han snakker om det.

– Historien viser hvordan Gud forbereder mennesker før vi møter dem. Vår erfaring er at der fins mange som har et hjerte som venter på å bli nådd av andre. Det er sådd et frø der, kanskje gjennom en drøm eller en visjon. I den muslimske verden fins det mange slike som venter på å bli nådd. Det er utrolig oppmuntrende å tenke på, sier han.

Uteliv

Livet i Indonesia er på mange måter annerledes enn livet i Norge. Hos oss foregår mye av livet inne, og man må invitere folk på besøk. Der lever de stort sett ute, og gjestene kommer ubedt, fordi skikken er slik. Det gir mange anledninger til å snakke om tro.

– Det kan skje ved at vi synger bordvers eller ber for maten. I samtaler med folk blir det naturlig å rette en takk til Gud for at vi har fått tre velskapte barn. Når dama jeg møter på gaten forteller at hun er syk, er det naturlig å spørre om jeg kan be for henne. Det gjelder å utnytte de små mulighetene som vi får, konstaterer Janne, som har kommet hjem etter en enda en fullsatt forestilling i Misjonskirken i Haugesund.

Hun forteller at folk er jevnt over positive til forbønn. Bare en sjelden gang har de opplevd at noen har takket nei. Og i etterkant har folk kommet til dem og sagt at Gud må ha hørt bønnen de ba, for «nå har den og den blitt frisk».

– Det er sterkt å oppleve at Gud hører våre bønner og at de vi møter får erfare at Han rører ved dem. Vi tror at Gud leder oss til mennesker som er åpne for evangeliet, sier Magnus.

På rett sted

Han blir fort engasjert når han snakker om folket på øya. Det ligger tjukt utenpå at han har blitt oppriktig glad i dem.

– Vi har opplevd underfulle tegn og mirakler og merker at Gud jobber på denne øya. Det er noe av det som gjør at vi har utrolig lyst til å fortsette. Det er en glede å reise tilbake dit, fordi vi ser at Guds ord virker i den konteksten. Når vi våger store ting for Gud, kan vi forvente store ting fra Gud. Troen er den kanalen som gjør Guds muligheter tilgjengelig for oss. Jeg kjenner at jeg er på rett sted når jeg er der, og det er en følelse jeg nesten ikke har kjent før. Vi har sett at besatte har blitt satt fri i Jesu navn. Mennesker som har levd i frykt og mørke har kommet til tro på Jesus.

Magnus er selv misjonærbarn med bakgrunn fra Hong Kong og har bodd ulike steder i Norge etter at familien kom hjem. Han har bodd en del år i Oslo, men Asia oppleves mer som hjemme.

Mens han gikk på Kristelig Gymnasium i Oslo, opplevde han at Gud begynte å tale til ham gjennom mennesker og bøker han leste.

– Jeg var urolig og rastløs og visste ikke helt hvem jeg var da jeg kom til Norge. I løpet av årene på KG vokste det fram et sterkt ønske om å reise til unådde grupper med evangeliet, forteller han.

Utejente

Også Janne kjente tidlig på et ønske om å få arbeide blant muslimer.

– Det er en tanke som har rørt meg siden jeg var liten jente. Derfor er jeg veldig takknemlig for at vi får reise til Indonesia, sier hun.

Første gang paret møttes, var hun kjapt ute med å fortelle at det var uaktuelt for henne å bo noen andre steder i Norge enn i Tysvær, der hun var vokst opp. Opplysningen imponerte ikke Magnus.

Han ble betydelig mer interessert da han fikk vite at hun hadde en drøm om å jobbe blant unådde.

Underveis i intervjuet spøker de med hverandre. Han gjør et stort nummer av at hun er vestlending og kan være nokså direkte i sin kommunikasjon. Husregelen på skiltet over komfyren sier noe om hvem som er sjefen der i huset. Regel nummer 1 sier i klartekst at mor er sjefen. Regel nummer 2 er kort og godt: «Se regel nummer 1».

Esther på fire tar turen innom kjøkkenet under intervjuet. Selv om hun har farmor og farfar på besøk, kjeder hun seg og vil ut. Men Janne forklarer at det er is over alt og at hun ikke får lov til å gå ut alene.

– Hun er veldig utejente, forklarer Magnus, og snart får vi vite at Esther liker edderkopper og makk. Å lete etter smådyr og insekter er en av hobbyene hennes når de bor i Indonesia.

Varmt og fuktig

Øya de bor på i Indonesia ligger i den fjerde fattigste provinsen i landet og har et stabilt klima. Ifølge Magnus er det alltid like varmt og fuktig der. Når de reiser ut nyttårsaften, flytter de inn i det samme huset som de bodde i forrige gang.

Ekteparet jobber offisielt i et medieselskap, som blant annet driver med bibeloversettelse og økoturisme. Gjennom dette selskapet får de arbeidsvisum. De tar imot folk fra kirker og organisasjoner som kommer på korte turer og sørger for at det kommer inntekter til selskapet de jobber for.

Da de var ute forrige gang, var de ansatt i Norsk Luthersk Misjonssamband. Denne gangen reiser de ut som utsendinger for Ungdom i Oppdrag.

– Det betyr at dere reiser ut for en organisasjon som ikke utbetaler lønn denne gangen?

– Ja, og det opplever vi faktisk som en stor velsignelse. Å ha faste givere gjør noe både med oss som mottar og med de som gir. Vi får en tettere kontakt og opplever at vi får en større nærhet til dem. Alle er delaktige ved at de gir og ber. Og pengene de gir, går til et målrettet arbeid, opplyser Janne.

Hun legger ikke skjul på at det var litt utfordrende i starten å tenke på at de måtte spørre folk om å støtte dem økonomisk.

– Det er lite kultur for sånt i Norge, men faktum er at vi ikke har behøvd å spørre noen. Folk vi kjenner vet at vi reiser ut for UIO og at vi trenger økonomisk støtte. De har kommet til oss og sagt at de vil støtte oss. For oss har det blitt enda en bekreftelse på kallet vi har fått, forteller hun.

Magnus understreker at den nye situasjonen gjør dem enda mer avhengig av Gud i hverdagen.

– Men så langt har det bare hatt en positiv innvirkning på troen, forteller han.

En tragedie

I oktober i 2014 skjedde det en tragedie i Magnus sin familie. Natt til tirsdag 28. oktober ble storesøsteren hans, Anna Kristin Gillebo Backlund, drept av en 15 år gammel jente ved en barnevernsinstitusjon i Asker. 30-åringen var midlertidig ansatt ved institusjonen for å følge opp den unge jenta.

– Jeg var hjemme alene da mamma ringte. Janne var bortreist med Esther og høygravid med Daniel. Jeg kunne høre på stemmen og tonefallet til mamma at noe var galt. For første gang i livet var det som verden stoppet opp. Alt rundt meg sto stille da hun fortalte at Anna Kristin var blitt drept. Først nektet jeg å tro at det var sant, men da jeg «landet», var min første tanke at vi måtte få tak i flybilletter så vi rakk begravelsen. Den eneste tanken jeg hadde der og da var at jeg måtte hjem til familien.

Janne beskriver hendelsen som et jordskjelv.

– En ting er å dø, men å bli drept, sier hun ettertenksomt. – Samtidig var det så mye praktisk som skulle ordnes at vi måtte koble fra. Jeg var høygravid og et hus skulle pakkes ned. Det var mye som skulle organiseres før vi kunne reise hjem.

Magnus var midt i en prosess der han holdt på med disippelgjøring da drapet skjedde.

– Det ga ingen mening. Hvordan kunne dette skje når vi omsider var på plass i det vi opplevde som Guds kall for oss? Det opplevdes dramatisk å skulle forlate alt.

«Gud forstår»

– Hvordan reagerte lokalbefolkningen på den tragiske hendelsen?

– Når mennesker rundt dem opplever sorg, slipper de alt de har i hendene for å være sammen med de sørgende.

Vi var ikke noe unntak. De var hos oss fra tidlig morgen til utpå kvelden. Det var veldig rørende. De hadde ingen forventning om å bli vartet opp. Alt de ønsket var å være sammen med oss, forteller Magnus.

Kvelden før de reiste kom folk fra undergrunnskirken, som de selv er en del av. De sang de samme ordene igjen og igjen: «Gud forstår, Gud forstår» (Tuhan mengerti).

– Det ble veldig sterkt, sier Janne.

Magnus mener at deres reaksjon sier mye om folkeslaget de arbeider blant. Ikke minst sier det noe om den enorme kjærligheten de har.

– At så mange kom til huset vårt og ikke ville forlate oss, har satt dype spor i oss. Men det sluttet ikke der. Vi ble hjemme et halvt år etter at vi dro. I løpet av den tiden var det mange som sendte hilsener. De ønsket å følge oss opp og hjelpe til. De ga uttrykk for at de ville ha oss tilbake og at de lengtet etter oss. Det var så ekte. En ting er å oppleve en slik kjærlighet fra kristne. Noe helt annet er det å erfare kjærligheten fra muslimer. Jeg kjenner at det har gjort mye med kallet mitt og lidenskapen for misjon, sier Magnus.

En utvidet familie

Da ekteparet vendte tilbake etter et halvt år, var det merkbart at de hadde fått en utvidet familie på øya.

– Det er godt å ha mennesker så tett innpå livet, på godt og vondt. Da Magnus havnet på sykehus i fjor, ble jeg og barna tatt godt hånd om av et nettverk av lokalbefolkningen. Det skaper en sterk følelse av fellesskap, sier Janne.

Magnus forteller at han har ropt i fortvilelse og at det har vært mange «hvorfor».

– Men jeg føler ikke at jeg har fått noe annet svar enn at Gud hører meg og forstår min sorg. Jeg opplever at Gud har sagt til meg at jeg vi få svar senere, men ikke nå, sier han.

Personlig opplever han at kallet til å arbeide i Indonesia har blitt styrket og ikke svekket etter den grufulle hendelsen. Janne deler den opplevelsen.

– Det er i slike tider man kan få lov til å klamre seg til Gud og få trøst. Selvfølgelig er det mye vi ikke forstår, men en dag skal vi gjøre det. Vi vet at ondskapen rår i verden, men vi tenker sjelden at det kan ramme oss selv. Jeg opplever at det er kallet som bærer oss gjennom alt, i gode og onde dager. Når vi tillater oss å være svake, da kan Gud være sterk.

I hyllen ved komfyren står en cola-flaske med navnet på øya de skal til. Den fant Janne på lokalbutikken i høst.

– Jeg var usikker på veien videre og ba til Gud: «Hva vil du vi skal gjøre?» Etter at jeg hadde levert barna i barnehagen stakk jeg innom butikken, og der sto flasken. Det er ikke så ofte tårene kommer når jeg er på butikken, men akkurat da ble den flasken et konkret svar på bønn.

Vesle Anna

Vi nærmer oss avslutningen på intervjuet. Janne og Magnus har delt liv og tro. Vi har ledd og grått sammen, med små avbrudd av barn som trenger litt oppmerksomhet fra mor og far. Anna, som forøvrig er oppkalt etter søsteren til Magnus, har fått mat og ser ut til å finne seg til rette i armene til farmor og farfar.

– Det er stas å kunne reise ut med en liten Anna. Jeg tror våre venner i Indonesia synes det er flott. Vi har mistet ei, og hun vil vi aldri få tilbake. Men Gud har gitt oss en ny velsignelse i livet, sier Magnus rørt.

Når familien setter seg på flyet om en drøy uke, blir farfar med. Magne Gillebo har bakgrunn som misjonær og var i flere år ansatt som regionleder for Kina og Mongolia i NLM. Han er overbevist om at sønn og svigerdatter gjør det rette.

– De er trygge på både språk og kultur og har mennesker de skal jobbe sammen med. De er unge og har en visjon om å få bety noe for mange der ute som er ukjente med evangeliet og den kristne tro. I tillegg har de gode formidlingsevner som gjør at de lett får kontakt med de innfødte. Men jeg kommer selvfølgelig til å savne dem, ikke minst barnebarna. De vil bli tatt godt vare på, men vi kommer til å savne det å være nær dem og leke med dem. Skype kan ikke erstatte det, sier han.