En lovsang om Guds storhet

Storhet, makt og ære er sjelden forbundet med noe godt og attraktivt. Makt er noe man ser på med skepsis, for som kjent: Makt korrumperer og absolutt makt korrumperer absolutt.

Når kristne synger om Guds storhet og makt, eller snakker om Gud som mektig og sterk, er det kanskje ikke så rart at det klinger falskt for en del. Koblet sammen med forferdelige historier om maktmisbruk i kirkelig sammenheng høres det ikke særlig attraktivt ut.

Hele forskjellen ligger i at Gud er en god Gud. Menneskets dilemma er at vi trenger noen som styrer, men at de som får makt igjen og igjen feiler og faller. Men Gud, forteller Bibelen, er rettferdig og full av kjærlighet. Fordi han er perfekt kan han ha all makt uten at det er grunn til bekymring.

Evangeliet om Jesus Kristus er filteret som gjør at maktskeptiske mennesker kan få tillit til Gud. Han gav avkall på sin makt og gav sitt eget liv for å gi verden fremtid og håp. I møte med en slik Gud gir det all mening å «prise høyt» hans makt og ære, slik vi gjør i denne sangen fra Ignaz Franz i 1771, oversatt av Karl Lavik Mason i 1920 og videre Trygve Bjerkreim i 1954.

Store Gud vi lover deg,

Priser høyt din makt og ære

Stemmer opp fra jorderik,

Evig sang med englehære.

Vend mot oss ditt velbehag,

Og vårt hjertes takk mottag!

For din hvite trone står

Syngende den store skare,

Hilser evighetens år,

Frelst fra jordens nød og fare.

Mektig bruser sangens lyd:

Hellig, hellig, Herre Gud!

Himmelriket med Guds ord

Sine grenser vidt utvider,

Favner hvert et folk på jord,

Stunder mot de sæle tider

Da, o Jesus Krist, for deg

Hvert et kne skal bøye seg.

Hellig Ånd, med lys og makt,

Ett med Faderen og Sønnen,

Kom som Jesus selv har sagt,

Styrk oss troen, håpet, bønnen!

Fyll hver fattig sjel som tror,

Med den kraft som i deg bor!