En splittelse i menigheten fikk uvanlige følger for norske Khorina (24)
Publisert
Sist oppdatert
Denne saken er formatert som en bildespesial. Noen brukere kan oppleve problemer med å lese denne via Dagen Nyhetsapp. Dersom du opplever problemer, kan du forsøke å lese saken via dagen.no i din nettleser eller via denne lenken.
Solen er i ferd med å smelte snøen på Tveit, en bygd som ligger noen kilometer fra Åmli i indre Agder.
Den første bilen parkeres utenfor et hvitmalt bedehus.
Innsiden vitner om en forgangen tid med blomstrete gardiner og et brodert bilde med teksten «Guds fred».
Men også om en ny tid.
I 2019 kjøpte Åmli Karen Baptistmenighet det nedslitte bedehuset og la til kunstige blomster og et stort bilde av Jesus.
Nå er det søndag morgen og bedehuset er i ferd med å fylles med unge baptister.
Det er kaldt og en av dem fyrer opp i Jøtul-ovnen, som står bakerst i lokalet.
Denne søndagen er det de unge i menigheten som har hovedansvaret. De kobler opp laptopen til en stor skjerm.
Snart dukker det mennesker opp på skjermen.
Thaw Nay Say (17) forklarer at han som underviser, sitter i Thailand.
– Vi har bibler i Norge, men ingen til å undervise. Så derfor har vi ofte med noen fra Thailand som underviser oss via zoom, forteller Say.
En av de unge medlemmene reiser seg og leder forsamlingen i en bønn, før undervisningen starter.
En av grunnene til at det er vanskelig å skaffe en pastor i Norge, er at gudstjenestene foregår på karensk.
Det språket er det ikke så mange som kan.
På døren til toalettet i bedehuset står det skrevet på både karensk og norsk.
– Grunnen til at vi snakker karensk i kirken, er fordi det er morsmålet vårt. Og så er det det språket de eldre forstår best, sier Hsa hi la Wah (19).
Språket er særegent, men også en del av identiteten til karensfolket.
– Derfor er det viktig å gi språket vårt videre til neste generasjon, sier Christina Wah, som er daglig leder i menigheten.
Det er likevel ikke språket som gjør at menigheten mangler pastor.
Årsaken er en splittelse som fant sted i 2013.
Det oppstod uenighet om man skulle døpe i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn eller bare i Jesu navn.
Dermed ble menigheten delt i to.
Pastoren David TharGayChit ønsket bare å døpe i Jesu navn, noe som førte til at han brøt med Baptistsamfunnet og etablerte Living Water Christian Fellowship.
Menigheten flyttet inn i et hvitmalt trehus i sentrum av Åmli.
Christina Wah og hennes trosfeller etablerte Åmli Karen Baptistmenighet og kjøpte Tveit bedehus.
Dermed fikk det lille bygdesamfunnet to burmesiske menigheter.
Splittelsen delte venneflokker og familier.
– Det var veldig tungt og vanskelig, sier Christina Wah.
– Vi kunne se at de voksne hadde det vanskelig, familier ble splittet, sier datteren Hsa hi la Wah.
Etter noen år grodde sårene og de to gruppene gjenopptok kontakten.
– I dag går vi på besøk hos hverandre og er gode venner, selv om vi går i to ulike menigheter, sier Christina Wah (55)
Khorina (24) forteller at de som underviser fra Thailand ikke er offisielt pastorer, men fungerer som det.
– Men vi har også medlemmer her i Åmli som bidrar. Vi deler vitnesbyrd med hverandre, sier hun.
– Tror du at dere får en pastor i nærmeste fremtid?
– Akkurat nå vet jeg ikke. Hvis vi skal få en karensk pastor må neste noen flytte hit frivillig. Det tror jeg ikke vil skje før om lenge, sier Khorina.
Selv om gudstjenestene er på karensk, snakker ungdommene gjerne norsk når de har sine egne samlinger på lørdagskveldene.
– Da snakker folk det språket de er mest komfortable med, sier hun.
Roger Dahl er administrasjonsleder og menighetsrådgiver i Baptistsamfunnet.
– Åmli er jo en av stedene vi aldri trodde vi skulle få en baptistmenighet. Men norsk flyktningpolitikk på begynnelsen av 2000-tallet har gitt oss noen sånne eksempler, sier Dahl.
Det er 24 burmesiske baptistmenigheter i Norge. De utgjør dermed den desidert største gruppen av migranter i Baptistsamfunnet. I tillegg utgjør disse nesten halvparten av alle burmesere som er bosatt i Norge.
– De aller fleste bruker morsmålet sitt i gudstjenesten, noe vi som ledelse i trossamfunnet synes er greit, sier Dahl.
Men dette er i endring.
– Den unge generasjonen har ikke den samme kunnskapen om språket som sine foreldre. Derfor er nok fremtidens menigheter multi-etniske, sier han.
– Hva synes dere om å være i baptistsamfunnet?
– Det betyr veldig mye, for da har vi et større fellesskap som hjelper oss å vokse. Vi kan se opp til andre og hente inspirasjon fra andre menigheter, sier Christina Wah.
Etter gudstjenesten er ferdig foreslår flere at vi skal ta et gruppebilde.
Det gjelder å finne sin plass.
– Smil, sier de.
Og smiler til kamera.
