Er kjærlighetens kilde biologi?

I sist episode av podkasten Hyrdepodden var temaet kjærlighet. Med mange forbehold forklarte jeg at det finnes et evolusjonistisk syn på kjærlighet: Dyrene fant ut at det ville være en fordel for flokken om de snille fikk formere seg. Kjærlighet er ikke en evig størrelse da. Men en tilpasning som skjedde fordi genene skulle overleve.

Sammentreffet kom to dager etter podkasten. I et innlegg i avisen Vårt Land (2.11.) la Vibeke Riiser-Larsen og Erik Tunstad, forskere i sosiologi og biologi, fram synet jeg nettopp hadde referert. «Vår art har overlevd fordi vi har holdt sammen og tatt vare på hverandre. Overlevelsesevne kan kalles en biologisk tilpasning. Kjærligheten har dermed en biologisk funksjon.»

Som kristne behøver vi ikke nekte for at kjærlighet har en biologisk nytte og funksjon. Psykologer, sosiologer og biologer har jo rett i det. Men noe helt annet er kjærlighetens opphav.

Forfatterne spør: «Hva er alternativet til at kjærlighet er biologi? At den springer ut fra Gud?» Ja! Men nei, ikke mot at han skapte. «Før verdens grunnvoll ble lagt» er Gud. (Ef 1) Og Gud er kjærlighet. Kjærligheten var til før alle arter, og før mennesket. Og så skapte Gud. Selvsagt er skaperverket del av den kjærligheten.

Gud er kjærlighet, og Gud skapte. Begge deler er grunnvoller i vår tro. Det er en enorm forskjell fra å si at kjærligheten oppsto tilfeldig fordi biologien trengte den.