Erkebiskop Welby i terapi: Sier han går fra tom til gretten
Den engelske kirketoppen slår gjerne av en spøk mens han snakker om sine psykiske problemer. Sier han er som Tussi i Ole Brumm-bøkene.
Han er overhode for 85 millioner anglikanere og er det siste året blitt verdenskjendis etter kongelig begravelse og kroning.
Men bak kirkelig pomp og prakt skjuler det seg et personlig mørke som han for noen år siden måtte søke hjelp for å hanskes med.
I helgen deltok Justin Welby (67) på videolink til en konferanse om mental helse i regi av Church of Ireland.
Her berømmet han fellesskap hvor man kan være åpne om psykiske problemer og fortalte at han hver måned går i en gruppe hvor medlemmene lufter sine opplevelser og problemer.
– Når jeg har gjort det, virker det ikke fullt så ille. Vi stoler virkelig på hverandre. Den typen fellesskap er så viktig, sa Welby på konferansen, ifølge Premier Christian News.
Det gjenoppretter meg fra total tomhet til ren grettenhet, som er min normale tilstand.
Justin Welby spøker om effekten av terapi
Mange vil si at Justin Welby har gjort kirkelig kometkarriere etter at han forlot oljebransjen og ble prest i godt voksen alder. Men bak oppturen skjuler det seg en livshistorie med dramatiske fasetter.
Som 60-åring oppdaget Welby at hans biologiske far var en helt annen enn den han har navnet etter. Han har omtalt sin barndom som «rotete» og foreldrene som alkoholikere.
Han har mistet et barn i en trafikkulykke. Datteren Ellie lider av dyspraksi, en hjerneskade som gir nedsatt bevegelse. En annen datter, Katherine Welby-Roberts, har vært åpen om sin depresjon og angstlidelse.
Dagen tegnet et større portrett av den engelske kirkelederen samme dag som kong Charles ble kronet tidligere i år.
– Dette var annerledes
I sin hilsen til konferansen om mental helse forteller Welby hvordan datteren Katherine hjalp ham i en spesielt vanskelig tid.
Han hadde tidligere opplevd anfall av det han i dag omtaler som depresjon. Han hadde da fått veiledning om posttraumatisk lidelse fordi han jobbet i konfliktområder.
– Noen ganger følte jeg meg helt forferdelig, selv om alt, objektivt sett, var greit. Men disse følelsene så alltid ut til å gå over, og jeg følte ikke behov for å snakke med noen eller gjøre noe med det. Dette var imidlertid annerledes. Jeg følte meg helt håpløs, forteller Welby.
Han berømmer sin datter Katherine:
– Hun har vært utrolig åpen om sine egne erfaringer med psykisk helse og sine erfaringer med depresjon og selvmordstanker. Hun hjalp meg til å se at det ikke var noe å skamme seg over og at det var riktig å få hjelp, fortsetter Welby.
– Ren grettenhet
Erkebiskopen av Canterbury forteller at han begynte å ta antidepressiva «som jeg fortsatt bruker» – og snakke med noen.
Spøkefullt la han til i kjent britisk stil:
– Det gjenoppretter meg fra total tomhet til ren grettenhet, som er min normale tilstand.
Welby sammenligner seg med et kjent esel i Ole Brumm-bøkene. Tussi er er kjent for å være pessimistisme og tungsinn og har problemer med å se det lyse i tilværelsen.
Welby sier kirken altfor ofte har moralisert over psykiske problemer og stigmatisert de som leder i stedet for å stille opp med «den milde medfølelsen og forståelsen som Kristus tilbyr dem.»
– Ikke smittsomt
Erkebiskopen sier det fortsatt er stigma rundt psykisk helse, men at det er blitt bedre.
– Åpenhet hjelper folk å lære at psykiske problemer er en sykdom, ikke en synd. Det er ikke smittsomt, sier han.
– Om du ser på Salmenes bok, så ser vi at angst og håpløshet alltid har vært en del av den menneskelige tilstanden. Og det er noe vi kan bringe frem for Gud.
– Rart at du spør
Det er ikke første gang Welby snakker om sin mentale helse.
– Vi tenker ofte at det bare er vi som strever. Alle de andre er OK. Det er fordi vi ikke snakker om vår mentale helse. Stigmaet er der, så vi føler oss mer alene enn vi trenger å være, sa han på en konferanse for helsepersonell og politikere allerede i 2019, ifølge The Guardian.
Da han ble intervjuet i magasinet GQ to år tidligere, fikk han spørsmålet: «Blir du deprimert?»
– Det er rart at du spør. Hadde du spurt meg for et år siden, ville jeg sagt nei, og for ti år siden ville jeg sagt «absolutt ikke». Churchill snakket om «den svarte katten». Det er et element av det. Etter hvert som jeg blir eldre, innser jeg at det kommer fra tid til annen.