Et møte med Gud i Arendal

Det blir kanskje en slags blanding mellom andakt og reportasje, dette. Det er vel ikke det verste som kan skje. Jeg skriver disse linjene fra Arendal etter en svært innholdsrik dag.

I det nesten ufattelig omfattende programmet til Arendalsuka er det en rekke samlinger som handler om temaer knyttet til kristen tro. Men rene kirkelige arrangementer er ikke med. Likevel er kirken til stede.

Den er synlig rent fysisk, ved at Trefoldighetskirken troner midt i området som denne uken i året er gjenstand for særlig stor interesse. Og det er nettopp der kirken hører til, midt i tilværelsen. Men synligheten er ikke begrenset til selve bygget.

Det blir arrangert både gudstjenester og andre slags samlinger i kirken i løpet av uken. Onsdag var det dessuten «Den store dåpsdagen» i Arendal prosti.

Fremme i kirkesalen var det tent 16 lys. Hvert av dem representerte en av dem som i løpet av noen få timer denne ettermiddagen hadde blitt døpt.

Man kan saktens stille spørsmål ved drop-in-dåp. Men for den som leser Det nye testamente var det ikke nødvendigvis særlig lang tid mellom når et menneske kom til tro og når det ble døpt.

Og om vi vil mene at det er bedre å la seg døpe etter utførlige forberedelser i kirkelig regi, skal vi heller ikke tenke smått om de forberedelsene som kan ha foregått inne i et menneske over mange år, og som kan komme til konkret uttrykk en ettermiddag i august.

Inne i Trefoldighetskirken kunne vi om kvelden få del i gleden over livet, over dem som hadde blitt døpt den dagen. Og vi fikk hjelp til å sette både dåpen og selve samlingen i sitt kristne perspektiv.

Først fikk vi først høre en nydelig fremføring av «Lær meg å kjenne dine veie», kombinert med mellomspill på trompet hvor refrenget av Stings «Fragile» tilførte sangen en ekstra nerve. Midt i Arendalsuka mange programposter var dette møtet med Gud og med menneskets sårbarhet både kjærkomment og betimelig.

Så sang vi Svein Ellingens nydelige dåpssalme «Fylt av glede». Ellingsen skrev teksten etter selv å ha mistet et barn, og salmen kombinerer gleden og takknemligheten over det nye livet med erkjennelsen av at fremtiden er ukjent for oss alle. Men vi er ikke alene.

Deretter inviterte Agder-biskop Stein Reinertsen Tania Michelet frem til samtale om dåp. Hun har tidligere blitt intervjuet her i avisen om den lange veien hun gikk før hun lot seg døpe.

Tania Michelets bok: Et sterkt oppgjør med en ateistisk subkultur preget av samlivsanarki

I Trefoldighetskirken fortalte hun om hvordan hun først måtte gå hjem fra søndagsskolen som barn fordi hun ikke var døpt. Så opplevde hun å kjenne seg avvist på teologistudiet, både fordi hun hadde den bakgrunnen hun hadde - som oppvokst i et politisk radikalt miljø - og fordi hun stadig ikke var døpt.

Men i voksen alder lot hun seg døpe, og fikk erfare gleden i det. Det er heldigvis ikke alle som opplever veien til dåpen så lang og kronglete som Tania Michelet gjorde. Men desto større kan gleden være over å få bli innlemmet i den kristne kirke gjennom dåpen, etter Jesu ord og befaling.

– Jeg vil lære så mye som mulig

Det er godt å la tankene falle til ro i et kirkerom etter en dag full av inntrykk. Det er godt å få synge salmer mens man bearbeider det man har sett og hørt. Men det er mer enn det.

Det er spennende og inspirerende å høre om folk som lar seg døpe midt på lyse dagen i Norge i 2021. Det kreves en viss bevissthet for å ta at slikt aktivt valg. Det skjer ikke av seg selv.

Men slik kirken med sin blotte tilstedeværelse nærmest insisterer på å være nettopp til stede, ble vi også minnet om Guds tilstedeværelse i livet til menneskene han har skapt.

Arendalsuka handler stort sett om hva mennesker med sine evner og sin kløkt mener å kunne få til eller forstå. Og vi skal slett ikke tenke smått om det.

Men ikke minst i et slikt miljø er det godt å kunne ta del i dåpspåminnelsen som ble benyttet i Trefoldighetskirken onsdag kveld. Der sa først liturgen at «Du kjenner våre liv. Ingenting er skjult for deg. Så fortsatte medliturgen med å si at «Vi har gjort imot din vilje, vi bryter dine bud.»

Dette sluttet menigheten seg til, før bønnen lød: «Tilgi oss, Gud». Så fortsetter liturgen: «Du reiste Jesus opp fra graven. I dåpen reises vi opp til nytt liv med ham.»

Og før forsamlingen gikk fra hverandre lød salmesangen: «Klippe, du som brast for meg, la meg skjule meg i deg!»

Med denne bagasjen kjentes det annerledes å gå ut av kirken enn det kjentes å gå inn. Litt i utkanten av det offisielle programmet var dette på sett og vis også en del av Arendalsuka.