Et øyeblikk som minnet meg om Jesus

Den siste måneden har vært som en drøm for en sports-entusiast som meg. Først VM i skiskyting og deretter Ski-VM på hjemmebane i Trondheim. Det har vært mange følelser i spill. 

Jeg har hatt veldig vondt av de som falt eller som bare ikke hadde dagen, jeg har blitt dypt skuffet over hopplandslaget, jeg har grått av glede når Klæbo og andre har lykkes og jeg har kjent på vemod over de som av ulike grunner har avsluttet sin karriere, både frivillig og ufrivillig. 

Mine allerede sterke følelser blir ytterlige forsterket når kommentatorene setter på merkelapper som at dette er et «karrieredefinerende øyeblikk» for denne utøveren eller «dette er det han/hun vil bli husket for i all fremtid». Jeg har kjent på følelsen av at historiene skrives foran øynene mine, og har latt meg rive med.

Med dette bakteppet har jeg også begynt min vandring i fastetiden, og følger Jesus på veien mot Jerusalem og mot korset. Kanskje er jeg bare litt VM-hjernevasket, men plutselig sto det klart for meg at vandringen frem mot påske også er vandringen frem mot Jesus sitt «karrieredefinerende øyeblikk». 

Frem til nå i historien om Jesus har vi fulgt hans tegn og under. Han gikk på vannet, stillet stormen, helbredet syke og vekket til og med opp døde. 

Dette er riktignok ting verdt å skrive om, men dersom historien om Jesus hadde endt med dette, så hadde vi ikke snakket om før og etter Kristus. Det er påsken som forandrer verdenshistorien for all fremtid!

Det har vært noen «før og etter» opp igjennom vår moderne historie også; 1. og 2. verdenskrig, terroren 11. september, covid, krigen i Ukraina. Det er også noen verdensledere som dessverre har potensiale til å kunne sette store spor etter seg. 

Ofte er det de negative hendelsene som blir husket, men historiens aller viktigste game-changer har et positivt fortegn. Påsken er det viktigste som noensinne har skjedd.

I påsken vant lyset over mørket og livet over døden. Når verden en dag går mot sin ende så er konklusjonen at det ikke kommer til å være mer sorg, eller skrik eller smerte. 

Døden finnes ikke mer. Ingen kriger, terrorhandlinger, pandemier eller maktsyke mennesker blir stående. Verdenshistoriens mest karrieredefinerende øyeblikk vil alltid være da Jesus vant over døden!

Nå hoppet jeg langt frem, men noen gange kjenner jeg at vi trenger å kunne løfte blikket fra det som kan oppleves som en litt krevende verdenssituasjon, og minne hverandre på hva som ligger der i fremtiden. Det er godt å sitte på fasiten i spørsmålet om hvem som til slutt vinner kampen mellom det gode og det onde. 

Men la oss nå spole tilbake til fastetiden. 

I fastetiden følger vi som sagt Jesus på veien mot Jerusalem, på veien mot smerte, kors og død. Vi møter han blant annet i hans kanskje mest sårbare øyeblikk, når han i Getsemane en sen kveld betror sine nærmeste venner at «min sjel er tynget til døden av sorg». 

Han ber på sine knær om å få slippe det som ligger foran, men kun om det er Guds vilje. Og vi kjenner historiens gang.

Hva er det som motiverer toppidrettsutøvere til å gjøre alle de ofrene som de må gjøre dersom de ønsker å bli best? Til å isolere seg fra familie og venner, trene mange timer om dagen, alltid passe på hva de spiser og drikker og i grunnen legge opp hele livet sitt etter karrieren. 

Jeg tror de blir motivert av å alltid pushe egne grenser, bli best, vinne medaljer, oppnå heder og ære og slå rekorder. Tanken på det karrieredefinerende øyeblikket og muligheten for å gå inn i historien, har nok motivert mang en sliten utøver en sen treningsøkt. 

Hva er det som motiverer Jesus til å stå løpet ut? Det er Guds kjærlighet til oss mennesker!