Et stille ungdomsopprør søker svar hos kirken?

Like før jul gikk det en kule varmt da den assisterende kultursjef i svenske Aftonbladet, Eric Rosén, dro i gang en ny runde førjulsdebatt med å erklære at troende mennesker er idioter og at Gud faktisk ikke finnes. Han karakteriserte troende som kunnskapsfiendtlige, og satte likhetstegn mellom sekularisering og framskritt. 

Teolog og skribent i Expressen Joel Halldorf tok til pennen og tilbakeviste enkelt påstandene, og konkluderte med at Aftonbladets ateist og hans likemenn sitter fast i et evig naivt ungdomsopprør. Det finnes ikke de motsetninger Rosén setter opp mellom vitenskap og tro, men det er heller snakk om forskjellige måter og språk å nærme seg disse spørsmålene på. 

Nyhetsmagasinet Aktuellt ryddet plass til et 12 minutters møte mellom de to. Grunnen var ikke bare deres offentlige ordskifte om Guds eksistens og Roséns mulige ungdomsopprør, men det overraskende økende antall av generasjon Z som søker seg til kirker og menigheter. Ikke siden 1970-tallet har det vært så mange unge mennesker i Sverige som aktivt har søkt seg til kristne fellesskap som i 2024, og tallene forventes å stige i 2025.

Noe av det samme ser vi flere steder i Norge også. Under fadderuka i høst kunne Laget i Oslo rapportere at de merket «en sval bris av bevegelse blant kristne studenter». Flere ungdomsarbeid og menigheter, kristne videregående skoler og bibelskoler opplever en økt pågang av unge mennesker. Nå er det «kult» å være kristen igjen, var det en av elevene på en bibelskole som hevdet.

De er den første postkristne generasjon som har vokst opp uten Gud i det offentlige rom. Selv om kunnskapen om den kristne troen er i ferd med å ebbe ut for denne generasjonen, betyr det ikke at lengselen etter noe mer blir borte. Ateismen skaper en tomhet som den selv ikke kan fylle. Vitenskapen rommer mange svar, men ikke de aller viktigste. Hvorfor finnes det noen ting i stedet for ingenting? Hvorfor finnes vi? Og hva er meningen med livet? 

Nietzsche sendte med sin erklæring om Guds død, mennesket ut i en til nå over 130 års flyktningtilværelse, hvor mennesket selv må skape seg en dypere mening og forankring i livet. Det viser seg at selv om Gud erklæres for død igjen og igjen, blir han ikke borte, men erstattes i stedet av andre guder. Vi danser rundt gullkalver som penger, egoisme, synlighet og makt.

Når nå denne postkristne generasjonen er på vei inn i voksenlivet, bærer de med seg tyngden av å skulle stake ut livsretningen og skape mening med sitt liv, helt på egen hånd.

De har full frihet til å gjøre hva de vil, innenfor lovens rammer, og grensene som eventuelt sto der for generasjonene før dem er brutt for lengst. Gud er ute av ligningen. Mens tidligere generasjoner gjorde opprør mot en autoritær og frihetsberøvende Gud, har muligens generasjon Z ikke det samme behovet. 

Gud kan heller være en medvandrer og veiviser i en grenseløs og til tider ganske så nådeløs verden. Kanskje det også kan være behov for et gjerde å lene seg mot, som vern i en verden av viltområder? 

Den kristne troen gir husly for mennesker på leting etter hjem, og rammer inn livshistorien vår med Guds evige armer som det står i 5. Mosebok 33,27, «En bolig er den eldgamle Gud, her nede er hans evige armer».

Mulig noen er slitne av å skulle finne alle løsningene selv, og som en ung teologistudent sa: «Kom ikke og si til meg at jeg skal tenke selv, det har jeg gjort i hele mitt liv. Jeg vil vite hva som gjelder!» 

Skulle det være tilfelle, håper jeg at de ikke bare finner bastante og forenklede teologiske svar på TikTok og YouTube, men at de søker det kristne fellesskapet. Den kristne troen rommer både kirkens bekjennelser og troens mysterium, men først og fremst så handler den om Jesus og om å følge han.

Så gjenstår det å se om de svenske analyseparameterne får rett i sine trendantakelser om at Jesus blir årets influenser 2025.