Etter aborten møtte Julie (24) Jesus. Nå er hun blitt mor

– Jeg lå på badegulvet og vred meg i smerte. Da jeg ringte nødnummeret, sa de at jeg ikke måtte ringe unødig.

Ordene tilhører Julie Holst (24) fra Elverum.

«Visste du ikke at en abort er som en liten fødsel?», fortsatte personen i andre enden av røret.

Vi møter Holst i det som nå har blitt hennes åndelige hjem, Pinsekirken på Elverum i Innlandet.

I utgangspunktet er temaet utvidelse av abortloven, som Holst er svært kritisk til. Hun opplever at mange ikke vet hva en abort faktisk er.

Derfor vil hun dele sin smertefulle historie.

Ble gravid

For noen år siden ble hun gravid med en kjæreste hun egentlig ikke så for seg en fremtid med.

Hun hadde bestemt seg for å prøve lykken i Oslo etter en krevende ungdomstid og et mislykket utvekslingsår.

Tiden i Oslo ble preget av dårlige venner og rusmisbruk.

Hun, som tidligere hadde vært en ressurssterk jente og et fotballtalent, hadde kommet på kollisjonskurs med verdiene hun hadde fått med seg i oppveksten.

Abort fremsto som en selvfølgelig vei ut av den uønskede graviditeten. Hun ringte og bestilte time og hev seg på bussen til et østlandssykehus. Turen gikk hurtig.

Hun tenkte på når hun kunne rulle seg en joint hasj og ta sitt neste trekk.

– Jeg var likegyldig til det meste som følge av røykingen, forklarer hun.

Samtidig var det hun nå skulle gjøre, noe hun ikke klarte å være likegyldig til. På bussen kjente hun på tomhet og mørke.

– Livet var ganske meningsløst.

På denne tiden var alle hennes nære relasjoner mer eller mindre ødelagt. Paradoksalt nok hadde den korte tiden som gravid også gitt henne et løft. Julie kjente på «graviditetsglød» og kroppsforandringer.

Fikk abort-bruksanvisning

På sykehuset gjemte hun seg under hetta si, men ble raskt kalt inn. Hun fikk hun bare ett spørsmål, forteller hun.

«Er du sikker på at det er abort du skal ha?» spurte sykepleieren hun møtte på gynekologisk avdeling.

Hun svarte ikke før sykepleieren fortsatte:

«Det går bra. Noen gjør dette flere ganger i året».

Holst fikk ingen informasjon om hva en abort er, kun hva hun skulle gjøre, forteller hun.

Med seg hjem fra sykehuset fikk hun en tablett og et instruksjonsark.

– Det er som en bruksanvisning fra Ikea.

På arket sto det hvilken dag hun skulle ta pillen, og hva hun skulle gjøre i fortsettelsen.

Sterke smerter

Ingen fortalte hvor smertefullt det kom til å være. Tilbake i kjellerleiligheten i utkanten av Oslo tok hun pillen. Først merket hun ingenting.

Men etter en stund kjente hun på magesmerter. De eskalerte raskt i styrke.

Hun ble redd og tvang kjæresten til å være sammen med henne, for på instruksjonsarket var det anbefalt å ikke være alene.

Men kjæresten måtte på jobb. Hun ble desperat.

Uforberedt

Riene kom overraskende på henne og var grusomme. Når hun i dag har vært gjennom en fødsel med en fullvoksen baby, sier hun med hånden på hjertet at aborten var mer smertefull.

– Jeg var uforberedt på hvor vondt det kom til å være. I tillegg fikk jeg ikke de gode hormonene som man får når man vet at man skal møte babyen sin i en ordinær fødsel.

Store deler av aborten var hun alene.

– Jeg var livredd og hadde fryktelige smerter.

Etter en del timer kom fosteret ut og endte i doskålen. Holst snudde seg og kikket på det før hun skylte ned.

Hun husker konturen av et menneske.

– Det var ikke noen celleklump.

Tilgitt

I dag står hun oppreist og føler seg tilgitt.

Æren for at livet i dag er godt å leve, tilskriver hun Gud, som hun overga seg til for tre år siden.

Hun tror det er Gud som har helbredet henne fra de traumatiske opplevelsene knyttet til aborten.

– Men noe kom tilbake da jeg ble gravid igjen. Det er ikke sånn at alt forsvinner på en magisk måte.

Etter aborten gjorde hun det slutt med kjæresten og flyktet hjem til Elverum.

Relasjonelt hadde livet vært vanskelig siden ungdomsskolen, og hun trodde Oslo-livet skulle gjøre det bedre.

Slik gikk det ikke, og nå søkte hun tilgivelse hos sine skilte foreldre.

Holst hadde røyket mye hasj, festet, stjålet fra foreldrene og bevisst fortalt større og mindre løgner.

«Fred i sjelen»

Da hun kom hjem fikk hun bo i farens kjellerleilighet. Livet roet seg ned, og hun fikk tid til å tenke.

En dag hun skrollet på Instagram, fanget et innlegg om mindfulness henne.

Hun klikket på en link til en spilleliste på Spotify som skulle gi fred i sjelen.

– Det vil jeg jo ha, tenkte Holst og satte på musikken.

Hun satt på sengekanten i farens kjellerleilighet.

– De fleste synes dette er veldig rart, men da kom det en engel, sier Holst og beskriver en lys skikkelse som fylte henne med håp og fred.

Noen øyeblikk senere falt hun i dyp søvn.

Fikk håp

Dagen etter var følelsen av håp fortsatt med henne. For første gang på flere år var ikke det neste trekket hasj det hun tenkte på da hun våknet.

Hun begynte å spise bedre, begynte å hjelpe til hjemme og fikk lyst til å få orden på livet.

– Jeg ble sikker på at denne verden er håpløs og at jeg vil bidra med håp inn i den.

Hun begynte å be til Gud om veiledning til å gi verden håp.

I starten hadde hun tydelige opplevelser av åndskamp. Stadig følte hun at hun måtte velge mellom «det gode og det onde».

Med Guds hjelp fikk hun livet på rett kjøl, følte hun, og ble aktiv i menighet og i mindre, kristne fellesskap.

Hun koblet den nye overbevisningen til en kristen gudstro.

– Det var aldri aktuelt med noe annet. Det var alltid den kristne Gud jeg var blitt overbevist om, reflekterer hun.

Fylt av godhet

Lenge opplevde hun at de kristne menneskene hun møtte, var fylt med en godhet som hun ikke hadde møtt noe annet sted.

«Er det mulig å være så snill», tenkte hun om den kvinnelige lederen av husgruppa hun ble del av.

Samtidig fikk hun tydelige formaninger og solid disippelgjøring, beskriver hun.

– Jeg ble velsignet med kristne som ikke var redd for å si fra.

Midt i disippelgjøringsprosessen møtte hun også Jonathan, han som senere skulle bli mannen hennes.

Hun ba til Gud om at det nye vennskapet ikke skulle forstyrre gudsrelasjonen.

– Men jo mer jeg ba den bønnen, jo sterkere følelser fikk jeg for ham.

Åpent landskap

I dag er 24-åringene gift, fikk nylig sønnen Elia og sammen finner de ut livet på Elverum.

Jonathan Holst studerer økonomi mens Julie er i morspermisjon.

I dag opplever hun at de nære relasjonene, som tidligere var krevende, er gjenopprettet.

– Det er bedre enn noensinne, og blir bare bedre. Familien er en stor del av grunnen til at vi har valgt å bo på Elverum, forklarer hun.

Hvor veien går for ekteparet, er åpent.

– Vi vet at Gud vil ha oss her nå, og at hjertene våre banker spesielt for Elverum og Sør-Afrika.