Evolusjonsteorien handler ikke bare om naturvitenskap

For evolusjonsteorien handler ikke bare om naturvitenskap, den handler vel så mye om hva mennesket er og moralens utgangspunkt, det er en teori som legger klare føringer på livet selv, og da er det ikke til å unngå at man må bedømme lærens troverdighet ut fra tilhengernes atferd.

Flere kristne synes å tro at det går an å møte evolusjonsteorien på halvveien, at vi kan akseptere prinsippene til evolusjonsteorien for naturens utvikling fram til menneskets inntog i historien, for deretter å «avslutte» utviklingen. Som kristen kan en slik tilnærming være mulig, men ikke overfor vitenskapen. For den gudløse vitenskapen er det like meningsløst å bringe Gud inn i verden noen tusen år før Kristus, som det er å ha Ham med fra begynnelsen av. Vi må være klar over at gir vi først evolusjonen lillefingeren, tar det ikke lang tid før den tar hele armen. Det er alt eller ingenting.

Det er også fruktbart og avklarende å bli bevisstgjort hva valget står mellom. Vitenskapen snakker om evolusjon og artenes opprinnelse som en selvfølgelig ting, men det er ikke så enkelt. Som G. K. Chesterton sa det i sin tid:

Vi har valget mellom å tro på to mirakler, ett i langsom bevegelse eller ett i hurtig. Evolusjonsteoriens påstand om at universet, uten Gud i en aktiv rolle, skal ha utviklet seg fra ingenting, er et langsomt under.

Som kristen fant G. K. Chesterton det mest fornuftig å tro på det hurtige underet som Gud stod bak. Men kristne av i dag synes å være hjelpeløse i møte med vitenskapens påstander om livets opprinnelse og utvikling, noe som Egil Sjaastads andakt i Dagen 24. september vitner om. Han skriver om dagens studenters møte med akademia: «Deres vitenskapsidealer vender tommelen ned for en skapertro. I kjølvannet finnes en innflytelsesrik sekulær humanisme.» Men dette er ikke en nødvendig konsekvens av kristen tro, jeg vil si snarere tvert imot. Kristne studenters manglende selvtillit vitner imidlertid om manglende kunnskap og skolering: Vi har fått en generasjon kristne som ikke forstår konsekvensene av treenighetens hellige kjærlighetsrelasjon og dens betydning for skaperverket.

En av dem som forstår hva evolusjonen har å si for kristen tro, er Vårt Lands Alf Gjøsund. Tidligere i år skrev han at selv blant konservative kristne er det stor åpenhet for at evolusjon lar seg kombinere med troen på at Gud står bak skaperverket. Og så skriver han avslørende: «Derimot er de teologiske implikasjonene forbigått i stillhet i disse miljøene.»

For Gjøsund er klar på at evolusjonsteorien ikke lar seg forene med troen på Bibelens autoritet og moralen som en gitt størrelse, for han ser at «skillelinjen går mellom dem som er åpen for teologiske omtolkninger og dem som avviser dette. I spørsmålet om homofilt samliv brukes begrepet ‹kirkesplittende› om uenigheten. Så viser det seg altså at konservative kristne selv i det stille er i ferd med å akseptere at vitenskapen trumfer tradisjonell teologi».

Gjøsund avslører dermed at det ikke er mulig å tro at man kan si delvis ja til evolusjonen: En tro på evolusjonen fører til at vi må avvise at Gud har lagt ned en felles morallov i mennesket, evolusjonsteorien krever at vi aksepterer en tro på moral som et resultat av samfunnets utvikling.

Har man altså først akseptert evolusjonens prinsipper, må man også akseptere en etisk evolusjon, selv etter Jesu død og fram til vår egen tid, noe teologen Ole Fredrik Kullerud bekrefter i sin bok Det utvidete ekteskapsbegrepet. Her analyserer han tenkningen som ligger bak kirkens endring i synet på ekteskapet og peker på at en etisk evolusjon var forutsetningen for kirken når den omdefinerte det kristne ekteskapet fra å gjelde mann og kvinne, til også å gjelde det homofile samlivet. Denne snuoperasjonen innebar en forkastning av troen på skaperverket som gitt, og Ole Fredrik Kullerud skriver at skapelsesteologien avløses av fortolkning, kjønn reduseres til sex, og sex tømmes for mening. Ifølge rapporten Sammen: Samliv og samlivsordninger i et kirkelig perspektiv (utarbeidet av et utvalg oppnevnt av Bispemøtet) er den fysiske virkeligheten nøytral, avhengig av menneskers fortolkning.

Men er evolusjonistenes tilnærming til etiske spørsmål egentlig troverdig?

For det første bør vi stadfeste at menneskets inntog i skaperverket ikke tyder på å være et resultat av en langsom evolusjon, men snarere av en revolusjon. Mennesket var en kunstner fra første dag, det var seg selv bevisst og hadde evnen til å reflektere over sin tilstand, det forstod at det var underlagt lover som ikke gjaldt andre skapninger. Moralloven var der, og mennesket kunne med det skimte noe av skaperen i seg selv.

Evolusjonsteorien avviser imidlertid Gud som skaper av en perfekt verden, med et syndfritt menneske og påfølgende syndefall. Det er imidlertid liten debatt om hva et slikt syn må bety for vår sivilisasjon. Vi tar imot kritikken fra evolusjonsteoretikerne uten å vurdere om alternativet man får servert står til troende. For det er viktig å være klar over at evolusjonen har moralske konsekvenser, og diskusjonene rundt ekteskapsloven viser det.

Problemet er at evolusjonsteoretikerne liker å «shoppe» argumenter fra alle leirer. I det ene øyeblikket hevder de at moralen knyttet til samliv mellom mennesker er et resultat av samfunnets utvikling, at Paulus underviste en annen type mennesker enn dem vi har i dag, mens de i det andre øyeblikket gjerne kommer med moralske anfektelser knyttet til slaveriet. Men i et evolusjonistisk perspektiv er det ikke mulig å forutsette en moralsk standard, eller som C. S Lewis sa: «Hvis ditt moralsyn kan være sannere og nazistenes mindre sant, må det finnes noe som graden av sannhet kan måles med.» Men Lewis’ visste at hans utsagn strider mot selve kjernen i evolusjonen, for der er alt underlagt utvikling, det finnes ingen moralsk standard, ettersom en slik standard kun kan finnes utenfor skaperverket selv.

Et tradisjonelt ankepunkt mot kristendommens tro på en hellig skaper har vært det vi kaller det ondes problem. Man mener at en hellig, kjærlig og allmektig Gud ikke kan skape en verden så full av ondskap som den vi ser rundt oss. Men er evolusjonsteorien et godt alternativ?

Vi reagerer alle med avsky når vi konfronteres med ondskapen i nazistenes Holocaust, og mange anklager Gud for hans manglende inngripen, men hva med evolusjonsteorien? Hvilket svar kan evolusjonsteoretikere med sine påstander om alle tings utvikling og survival of the fittest gi oss? Husk at uten Gud er det meningsløst å snakke om en felles moral. En felles moralsk standard forutsetter en moralsk skaper, uten en slik skaper vil enhver påstand om moralsk fordervede handlinger bli meningsløse. Da kan vi ikke klandre nazistene for at de var på sitt nivå i sin evolusjonære utvikling, på samme måte som vi ikke kan si at en moralsk standard er bedre enn en annen, for evolusjonen kan ikke peke på et mål eller ideal der fremme. Evolusjonen kan ikke si annet enn at det som eksisterer, det eksisterer, og det som eksisterer er like moralsk holdbart som alt annet. Det som betyr noe i et evolusjonært perspektiv, er menneskets evne til å overleve, og dersom den kampen innebærer vold, kan ikke vi moralisere over det. Skal evolusjonistene være troverdige, må de innrømme at uten skapelse av et fritt menneske med tilhørende syndefall, har vi ikke en verden i opprør og som Gud må redde mennesket fra. Og dermed er det ikke kristne som har et ondskapens problem, men evolusjonsteorien som har et kjærlighetens problem, for er det noe som bryter med evolusjonsteorien, er det nettopp vår moral, vår nestekjærlighet og empati: Det første mennesket som utviklet empatiske trekk ville nemlig gått under i evolusjonens a-moralske verden. Og samtidig er ideen om menneskets frie vilje svært problematisk i en evolusjonær virkelighet.

Vi står dermed overfor valget mellom en kristen tro som erkjenner ondskapen som et problem, men som tror at Gud, skaperen selv, en dag vil gjøre alle ting rett, og en tro som ikke kan ta et oppgjør med ondskapen, og som finner kjærligheten som et fremmedelement i artenes kamp for å overleve.

Jeg har vanskelig for å se at noen av evolusjonsteoretikerne egentlig lever slik de mener naturen er innrettet. Kan årsaken til det være en skapende Gud?

Les også: