Få nordmenn har levd så tett på krigene i Syria og Ukraina som han

– Kampene raste rett utenfor huset hennes. Likevel ville hun ringe for å ønske meg god jul.

Bibelselskapets Bernt Greger Olsen blir tykk i stemmen når han forteller om den spesielle telefonen. Han glemmer det aldri.

Kvinnen var i livsfare. Likevel fant hun krefter til å feire jul. Og til å ha omsorg for en venn.

Hendelsen viste hvilke ekstreme forhold syrerne levde under, og hvordan de tilpasset seg. Den sa også mye om hvor tette båndene er mellom Det norske bibelselskap og bibelselskapet i Syria.

Et håp som holder

Bernt Greger Olsen er bibelmisjonsleder i Det Norske Bibelselskap. De er del av De forente bibelselskaper, som er til stede i over 200 land og territorier.

Tilfeldighetene ville at Det Norske Bibelselskap skulle arbeide særlig tett på bibelselskapene i to land. Samarbeidet ble inngått i fredstid, men begge landene ble senere kastet ut i brutale kriger.

Først skjedde det i Syria. Så i Ukraina.

Som bibelmisjonsleder har Bernt Greger Olsen vært rådgiver, samtalepartner og venn. Har sørget for praktisk hjelp, trøstet og bedt. Og han har reist inn til sine kjempende kollegaer for å oppmuntre.

Underveis har han sett ekstrem ondskap, men også hva det betyr for mennesker å ha en tro på Jesus når alt annet rakner.

– Mennesker som tror har en helt annen ballast i livet, sier han.

Det er derfor han har frimodighet til å fortsette å sende bibler i situasjoner der andre organisasjoner sender mat og medisiner.

– Mennesker i krig trenger håp. De må ha noe å leve for. Bibelen gir et håp som holder.

Med blikket vendt utover

Den store, vide verden var nær da Bernt Greger Olsen vokste opp i Farsund på 1960-tallet.

Nesten daglig kom det sjøfolk inn i skobutikken som familien drev på hjørnet til Kirkegata. Guttungen sto bak disken og lyttet til farens samtaler med menn som nylig hadde vært i Singapore og Shanghai.

Eller han satt ved siden av moren på møte i Santalmisjonen og ble like fortrolig med teplantasjene til santalfolket i det nordlige India som brygga i småbyen.

Men aller nærmest var USA. Mulighetenes land. Det andre hjemlandet til folk fra Farsund og Lista. Hans egen bestefar på farssiden hadde dobbelt statsborgerskap. Det samme hadde flere av elevene i klassen.

Da var det kanskje ikke så merkelig at Bernt endte opp med en jobb som sender ham utenlands 80 dager i året.

– Mange vil kalle miljøet jeg vokste opp i veldig konservativt. Selv vil jeg kalle det veldig utadrettet. Verden var en del av oss, sier han i dag.

Møte med Kristus

Oppveksten gav ham tydelige konservative verdier. Det grodde frem et politisk engasjement som førte ham inn i Unge Høyre.

17 år gammel ble han sendt på elitekurs for lovende unge politikere med Jan P. Syse som medietrener. Flere av dem han kjente i denne tiden, endte i rikspolitikken. Kanskje kunne han gått samme vei, hadde han ikke motvillig latt seg overtale til å være kristenruss.

– Det ble et vendepunkt for meg, forteller han.

Hos kristenrussen oppdaget han at de andre hadde noe han selv manglet, han som da hadde et mer passivt forhold til troen.

– For meg ble dette et møte med Kristus.

En liten annonse

Bernt forlot politikken og engasjerer seg i det kristne studentlaget på BI. Etter fullførte siviløkonomstudier fikk han jobb på hovedkontoret til Laget i Oslo.

Omtrent samtidig giftet han seg med Astrid Langmoen, en landbruksutdannet odelsjente fra Hof i Solør. Også hun fikk en god jobb i Oslo, i meierisamvirket som senere ble Tine.

Alt lå an til at de skulle etablere seg innenfor landets grenser. Men så dukket det opp en overskrift på førstesiden i Vårt Land.

Santalmisjonen trengte folk med kunnskap om økonomi og landbruk i Equador. Overskriften skapte akutt uro i hjertene hos dem begge. Hvor mange andre kristne ektepar i Norge fantes det med samme kompetanse? Det føltes som om etterlysningen var rettet mot dem.

Tilfeldig møte

I 1993, etter åtte år i Equador, kommer Bernt og Astrid tilbake til Norge. I løpet av tiden som misjonærer har de fått fire barn. Nå skal de hjem til Solør og ta over gården med melkeproduksjon og 40 kyr.

Så slår enda en tilsynelatende tilfeldighet inn. Ekteparet blir bedt i bryllup til en slektning. De blir sittende ved samme bord som brudgommens onkel, som jobber i De forente bibelselskaper.

Onkelen forteller at det er opprettet et tjuetalls nye bibelselskaper etter oppløsningen av Sovjetunionen og jernteppets fall.

«Vi kunne ha bruk for en med din bakgrunn», sier han til Bernt. Det er snakk om en deltidsstilling som kan la seg kombinere med gårdsdriften.

Tomme gater, tomme butikkhyller

Bernt takker ja og får ansvar for Ukraina. I oktober 1993 reiser han til Kyiv for første gang.

Han kommer til et samfunn som har brutt sammen.

Gatene i millionbyen er tomme. De aller fleste bilene står parkert. Det finnes ikke drivstoff å få tak i. Også butikkhyllene er tomme. Systemet med de statseide butikkene har kollapset.

Mens Norge forbereder seg på OL på Lillehammer, er det sult i Ukraina vinteren 1993-94. Heller ikke landbruksmaskinene har nok drivstoff. Kornet på de milevide åkrene blir ikke høstet.

Trailerlass

Midt i elendigheten finnes det mennesker som omfavner den nye friheten. Like etter Sovjets fall blir Det ukrainske bibelselskap opprettet under ledelse av lederen for baptistene og begynner å distribuere bibler. Bernt Greger Olsen hører om trailerlass etter trailerlass som triller inn i landet.

– Etter årene med kommuniststyre var markedet som en svamp etter Guds ord, forteller han.

De ortodokse kirkene i Ukraina er på denne tiden dypt splittet etter det harde bruddet i 1990, da den russisk-ortodokse kirke ble delt i to.

Det nye ukrainske bibelselskapet som ble dannet samme år, viser seg imidlertid å virke samlende allerede fra starten. Begge de ortodokse kirkegrupperingene blir med i styret, samt den gamle selvstendige ortodokse kirken i Vest-Ukraina. Også de to katolske kirkene og alle de protestantiske er med.

Men de to store ortodokse kirkene nekter plent å møtes hos hverandre. De er heller ikke særlig lystne på å møtes hos protestantene. Hos Bibelselskapet sitter alle rundt samme bord. Snart blir bibelselskapets kontor en felles plattform der kirkene samles.

Ny hverdag

På hjemmebane blir gårdsdriften tyngre enn Bernt har sett for seg. Astrid og han jobber 80 timers uke. I sesongen sover han ofte bare fire timer i døgnet.

Etter ti år med melkeproduksjon, bestemmer ekteparet seg for å legge ned gårdsdriften og forpakte vekk jorda. De beholder gården, men flytter til Råde, der Astrid får jobb som rektor på Tomb jordbruksskole.

Fra april 2000 blir Bernt Greger Olsen ansatt i Det norske bibelselskap. Fremdeles skal han ha et særlig ansvar for Ukraina.

Sterke bånd

I 2005 skal bibelselskapet i Oslo bytte kontor. Spørsmålet er bare hvor staben skal gjøre av seg under flyttesjauen. Da oppstår en idé som skal få store konsekvenser for bibelselskapets engasjement i årene som kommer. Generalsekretær Gunnleik Seierstad bestemmer seg for å ta hele staben med på studietur til Syria.

De vandrer langs Den rette gaten til Ananias´ hus i Damaskus og besøker vakre, eldgamle kirker. Men størst inntrykk gjør det å møte den lille, trofaste flokken i Det syriske bibelselskapet, ledet av generalsekretær George Andrea. I løpet av turen knytter de norske og syriske kollegaene sterke bånd.

Krig

Så går det noen år. Staben i de to landene har hyppig kontakt. Etter hvert får Bernt Greger Olsen også et særlig ansvar for å følge opp samarbeidet med Syria.

Da han besøker Aleppo i desember 2011, vet han at det har brutt ut opprør sør i landet. I det han setter beina på syrisk jord, skjønner han at konflikten også nærmer seg storbyen i nord.

De kan ikke lenger kjøre den vanlige veien fra flyplassen inn til Aleppo. Opprørere har tatt kontroll over ruten.

Det tydeligste tegnet på at noe dramatisk er i gjære, får de under en tur i souken. Markedet som noen år tidligere var fylt til trengsel, er tomt for folk. Det er ikke en turist å se.

– Krigen var der, men vi hadde ikke skjønt det, sier han.

Fortvilelse og håp

Sommeren i 2012 er det ikke lenger tvil. Kampene har nådd Aleppo, men George Andrea og staben fortsetter å reise rundt i landet for å distribuere bibler.

Bernt Greger Olsen snakker nå med kollegaene i Syria minst en gang i uken. Selv om byen har mistet strøm og vann og blir bombet i stykker, er bredbånd og mobilnett stort sett intakt.

Samtalene veksler mellom fortvilelse og håp. Staben i Aleppo er dedikert. Noen av dem kunne forlatt landet, hvis de ville, men de blir. De ønsker å tjene landet sitt og har en sterk tro på hva kirkene kan utrette i den kaotiske situasjonen.

Men Bernt Greger merker også en bitterhet mot Vesten i telefonsamtalene. Syrerne føler seg forlatt og alene, uten mat og medisiner.

Kidnappet

Flere ganger forteller George Andrea om kristne som er blitt kidnappet.

1. november 2012 skjer det med ham selv. George og en medarbeider er på vei fra Damaskus til Aleppo, da væpnede menn stopper bussen og bortfører dem sammen med en tredje passasjer som også er kristen.

Kidnapperne krever en betydelig løsesum. Familien forhandler. De få som vet hva som har skjedd, ber.

To uker senere blir han løslatt. Andre ville kanskje forlatt landet etter en slik hendelse. George Andrea fortsetter ufortrødent arbeidet sitt i bibelselskapet.

Staben i Aleppo lever midt i kampsonen. Årene 2013 og 2014 er de mest kritiske. IS og andre opprørsstyrker slåss mot regjeringshæren og prøver å ta byen. I lange perioder er Aleppo beleiret. Det er umulig å reise inn og ut, og det blir ekstrem mangel på mat og brensel.

Ofte hører Bernt lyden av skudd og bombedrønn når han ringer generalsekretæren i Aleppo. Han merker at de ansatte ved Aleppokontoret er fryktelig slitne.

Invasjonen av Krim

I løpet av 2014 skjer dramatiske hendelser i verden som tar oppmerksomheten bort fra Syria.

I Irak erobrer IS Mosul. Snart kommer også illevarslende nyheter fra Ukraina. Forholdet til Russland er uhyre spent. Ved inngangen til 2014 spekuleres det i om Putin kommer til å ta Krim under eller etter vinter-OL i Sotsji.

Invasjonen kommer i mars. I løpet av våren reiser Bernt Greger Olsen flere ganger inn i de urolige områdene for å oppmuntre medarbeiderne og lokale kristne. Særlig under et besøk i juni kommer han tett på krigen. Da de skal krysse en bro over Dnepr, blir han fortalt at det er angrep mot broen hver eneste dag.

Kirkelig toppmøte

Høsten 2014 er Det Norske Bibelselskap vertskap når kirkeledere fra Russland og Ukraina inviteres til dialogkonferanse i Oslo. Da har konflikten eskalert til krig.

«Kirkene kan forene Ukraina på tvers av politisk uenighet» uttaler bibelmisjonslederen optimistisk til Dagen.

Noe av optimismen svekkes allerede da vertskapet oppdager at deltakerlistene på russisk side blir manipulert. En rekke personer blir fjernet fra listen. Andre blir lagt til.

– FSB styrte hvem som fikk lov til å reise, sier Bernt Greger Olsen.

I dag beskriver han det kirkelige toppmøtet i Oslo som en skuffelse.

– Jeg er glad vi gjorde et forsøk, men resultatet ble ikke som vi håpet. Vi skjønte nok ikke hvor ensrettet det russiske samfunnet var allerede den gangen.

Den glemte krigen

Først i 2018 kom Bernt Greger Olsen tilbake til Syria. I Aleppo er det meste av byen bombet til grus, men store deler av den gamlebyen er intakt. Seks-syv av de historiske kirkene er nesten ferdig restaurert.

Igjen er det møtet med staben i bibelselskapet som gjør sterkest inntrykk. I bilen, når de kjører fra sted til sted, kommer de personlige historiene fra krigsårene.

«Her ble jeg beskutt», forteller George Andrea, da de kjører over en slette. «Her måtte jeg stå og vente til kampene var ferdige», forteller han et annet sted.

Hverdagslivet er i ferd med å vende tilbake , men om natten hører Bernt Greger lyden av bombedrønn gjennom det åpne vinduet.

Aleppos innbyggere tvinges til å leve med mangel på mat, medisiner og drivstoff. Men få medier dekker det lenger. Syria er blitt den glemte konflikten.

Ukraina

Ved inngangen til 2022 er det igjen Ukraina som preger de internasjonale overskriftene. I februar snakker Bernt Greger Olsen og kollegaer nesten daglig med staben i Det ukrainske bibelselskapet.

Da Bernt våkner om morgenen 24 februar ser han et ubesvart anrop fra Anatoliy Raichynets, assisterende generalsekretær i Det ukrainske bibelselskapet. Han skynder seg å ringe tilbake. Akkurat da er Anatoliy i ferd med å evakuere familien sin. Russland har invadert Ukraina.

I løpet av dagen blir det holdt et felles møte mellom kontorene i Oslo og Kyiv. I Oslo lover de å be for og støtte kollegaene som nå er i krig.

– Og vi har holdt ord, sier Bernt Greger Olsen.

Det store, internasjonale fellesskapet av bibelselskaper blir mobilisert for å prioritere bibelproduksjon til Ukraina.

Det verste og det beste

– Hva sitter igjen fra året da Russland gikk til krig mot Ukraina?

– Det verste er den ekstreme ondskapen vi har vært vitne til, svarer Bernt Greger Olsen og nevner NRKs sjokkerende bilder av mishandlede lik i gatene i Butsja.

– På samme måte, men enda verre, er det nå i byen Liman, like sør for Slavjansk.

Bibelselskapets medarbeidere beskriver Liman som en skrekkfilm, der voksne og barn bor i utbombede ruiner og et stort antall drepte er blitt liggende i gatene.

Men bibelmisjonslederen finner også lyspunkt.

– At Kyiv ikke har falt, at de har klart å stå opp mot en slik gigantisk overmakt, er et Guds under.

– Vi opplever også at Det ukrainske bibelselskapet står enda sterkere enn før. De ble værende sammen med de lokale kirkene. Vi tror disse kirkene kan spille en betydelig rolle både under krigen og etterpå, under gjenoppbyggingen.

Tro og håp

Hvordan preger det bibelmisjonslederen å ha samarbeidet så tett med mennesker som står midt i to av vår tids bitreste konflikter?

Å være nær kollegaene i Syria og Ukraina som fortsetter å spre Guds ord nærmest uansett hva som skjer, har gitt ham nye perspektiver på troens og Bibelens verdi.

– Mennesker som tror, har en annen måte å møte kriser på, enn de som ikke har det kristne håpet. Dette har jeg senest sett veldig tydelig i Kyiv, sier Bernt Greger Olsen og fortsetter:

– Troen rommer håpet om det evige livet. Dette perspektivet gjør at mennesker kan klare å heve seg over den umiddelbare redselen de opplever.

Samtidig understreker han at folk er ulike.

– Jeg kjenner gode, sterke kristne som ikke klarte presset, da Kyiv var i ferd med å bli beleiret. De måtte reise bort en stund, men senere kom de tilbake.

Han har fått erfare at kristne ikke er fri fra verken hat eller frykt eller hjelpeløshet.

– Men dypest sett vet vi som kristne at vi har noe å gi andre mennesker som er mye mer verd enn praktiske hjelp, selv om slik hjelp er viktig nok.

Mobiliserer

I Syria så han kirkene mobilisere alle sine internasjonale ressurser for å skaffe hjelp til flyktninger. Nå ser han at det samme skjer i Ukraina. Folk får hjelp uansett hvilken tro eller etnisitet de tilhører.

Samtidig fortsetter kristne ledere i Ukraina å be om flere bibler, fordi folk spør etter dem.

Han forteller om mennesker som aldri har satt sine bein i noen kirke. Mennesker som vokste opp med at de som god kommunister burde holde seg unna den slags. Nå våger mange av dem å gå inn kirkedøren for første gang i livet.

– En kan lure på hvorfor det skjer akkurat nå, sier Bernt Greger Olsen.

Han tror svaret er at mennesker som opplever en eksistensiell krise, mer enn noe annet trenger håp og nytt mot.

Skuffelse

– Er det noen som har skuffet deg under veis?

– Jeg er ikke blitt skuffet av noe av det jeg har sett i Ukraina. Menneskene jeg har møtt der har vist holdninger og vilje til å hjelpe som er fabelaktig. Korrupsjonen som tidligere gjennomsyrte landet, virker langt på vei å være borte. Alle står sammen. De som har lite, deler av det lille de har.

– Men jeg er svært skuffet over de russisk-ortodokse kirkene. Og jeg er skuffet over at det ikke er flere kritiske røster å høre derfra.