Fakkeltog for forfulgte: Ja, det er verdt det

Denne gangen skal jeg ikke skrive om én bestemt salme eller sang, men om kraften i at Guds folk synger sammen. Tirsdag kveld var det fakkeltog for forfulgte kristne i flere norske byer, deriblant Bergen. Etter at toget hadde gått fra Torgallmenningen til Bergens Indremisjons lokaler var omkring 400 mennesker samlet i bedehuset Betlehem.

Åpne Dører og Stefanusalliansen stod sammen bak arrangementet. Det var mitt privilegium å få spille til allsangen, og det på et av byens antakelig beste og mest påkostede flygler.

Først sang vi «Store Gud, vi lover deg». Den maler opp kirkens store misjonsoppdrag i evighetens lys. Det siste verset er utformet som en bønn. Den kulminerer i siste setning: «Fyll hver fattig sjel som tror med den kraft som i deg bor.»

Det var en inspirert forsamling som sang med innlevelse. Og det var en svært passende sang å synge på et møte hvor temaet var forfulgte kristnes situasjon rundt i verden. For i den grad vi måtte henfalle til heltedyrkelse av de forfulgte, minner vitnesbyrdene deres oss om at forfølgelse og glamour har lite til felles.

Informasjonsleder Linda Askeland i Åpne Dører var kveldens taler. Hun skildret levende hvordan kristne har det i ulike deler av verden.

Selv om vi kan snakke mye og lenge om sekularisering i Norge, er situasjonen vår på mange måter svært privilegert. Etter å ha fortalt om en av dem som har måttet lide for troen, stilte hun det samme, dypt eksistensielle spørsmålet, som flere har stilt seg før:

«Er det verdt det?» Det spørsmålet har en helt annen mening når det blir stilt av mennesker som har måttet tåle undertrykkelse og tap.

Like etterpå ble selve troens kjerne løftet frem gjennom lovsangen «Å, pris hans navn». Den første tekstlinjen lyder «Mitt hjerte ser til Golgata, hvor Jesu blod ble øst for meg»

Noen av de fineste stundene som pianist synes jeg er når jeg kan la tangentene hvile og la fellessangen bære seg selv. Slik var det da vi sang denne sangen i Betlehem på tirsdag.

Det er noe helt eget i det å få synge sammen. Også i denne sangen blir evighetsperspektivet betont: «Vi skal få se hans prakt igjen. Hans lys skal tvinge mørket hen».

Til kollekten sang vi Keith Getty og Stuart Townends sang, den fortjener egentlig å bli kalt salme, «In Christ alone». Den er oversatt til norsk av Svein Kr. Waale med tittelen «I Jesus Kristus er mitt håp».

Til slutt sang vi en av de eldste kristne sangene som fortsatt er i jevnlig brukt blant oss. «Deg å få skode» skal ha røtter helt tilbake til 700-tallet. Den tar opp i seg flere sider ved det kristne livet, og er utformet som en bønn.

Til slutt omtaler også den det kristne håpet om evigheten: «Ver du mi tru, den vona eg ber. Til eg får skode din herlegdom der. Amen.»

Apostelen Paulus skriver om hvordan troen blir styrket i møtet med de andre troende. Det å få synge slike sanger sammen minner om kraften i fellesskapet. Og enda mer minner det om det sangene formidler.

Da er svaret på Linda Askelands spørsmål, enten det skjer med frimodig eller bevende stemme, enten det skjer med trygghet eller tvil, enten det skjer med tårer eller latter, at ja, det er verdt det.