Fårene og den gode hyrden

Jesu store hyrdelignelse står i Joh 10. Selve ur-lignelsen fyller de fem første versene i vår tekst. Jesu utleggelse når så høydepunktet i vers 11 (det vil si etter vår tekst), der Jesus sier: «Jeg er den gode hyrde.»

Hyrdelignelsen er nærmest en mellomting mellom en vanlig lignelse og en allegori. Leon Morris sympatiserer med Lagrange som kaller den «un petit tableau parabolique», en liten serie med lignelsesbilder.

Lignelsen er full av ekko fra gammeltestamentlige tekster. Mest av alt gjelder det Salme 23 der kong David sier: «Herren er hyrden min. Jeg mangler ingenting.» Men like viktig er Esek 34. Der avskjediger Gud Israels onde hyrder (= ledere av alle slag, se 34,2–10). Deretter proklamerer Gud seg selv som Israels nye gode hyrde (vers 15). Og i neste åndedrett lover Gud en ny kong David som Israels hyrde (vers 23).

(Vi bør nok tenke at Esek 34 er obligatorisk bakgrunnslesning til vår tekst fra Johs 10. Men les også Jes 40,11, 56,9ff, Jer 23,1ff, 25,32ff, Sak 11 og Salme 80.)

Også Joh 9 gir oss bakgrunn for Jesu hyrdelignelse. Der skildres det hvordan Israels ledere herser med den blindfødte etter at Jesus helbredet ham. De verste av disse lederne beskrives i 9,18+22 som «judéerne» (som her må være den riktige oversettelsen av «hoi ioudaíoi»), det vil si: den saduceiske makteliten i hovedstadsområdet. Men også fariseer-mindretallet reagerer med splittelse og tvilrådighet (9,13ff).

Det er som om Jesus med hyrdelignelsen vil si: «Den blindfødte er et av fårene i hjorden min. Israels hyrder er avsatt. Nå oppfyller jeg både Esek 34,15+23 ved å stå fram som Israels nye og eneste gode hyrde, som er både sann Gud og sant menneske.»

Slik åpner Jesus serien av lignelsesbilder i Joh 10:

1 Sannelig, sannelig sier jeg dere: Den som ikke går inn i fårekveen gjennom døren, men stiger over et annet sted, han er en tyv og en røver.

2 Men den som går inn gjennom døren, han er fårenes hyrde.

Lignelsesbildet er her en fårekvee, det vil si en fellesinnhegning for landsbyens saueeiere. Rundt fårekveen er det en mur med dør og en nattlig dørvokter. Inne i fårekveen er alle flokene trygge for villdyr natten igjennom. Men verre er det hvis tobeinte tyver og røvere unnviker dørvokteren og tar seg over muren.

Jesus har utformet ur-lignelsen på en slik måte at han tildeler seg selv to forskjellige roller. Han er døren (vers 7+9) og han er den gode hyrden (vers 11). Derfor er døren et betont element her i ur-lignelsen.

Ur-lignelsen fortsetter å skildre den gode fårehyrden slik:

3 For ham lukker dørvokteren opp. Fårene hører røsten hans, og han kaller fårene sine ved navn og fører dem ut.

4 Når han har fått alle fårene sine ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner røsten hans.

5 Men en fremmed vil de ikke følge. De vil flykte fra ham, for de kjenner ikke de fremmedes røst.

For folk flest i Jesu samtid var disse lignelsesbildene velkjente. Tidlig om morgenen har man gang på gang sett fårehyrdene ankomme felles-innhegningene. Der har de kalt på hver sin flokk. Så har de ledet den ut av fårekveen. Til forskjell fra mer nordeuropeiske fårehyrder har de i Midtøstens halvørkener gått foran flokken ut til hver dags beitemarker og vannkilder. H. V. Morton er en av dem som i reisebeskrivelsene sine forteller om hvordan sauene i fellesinnhegningene kjente igjen sin egen hyrde på røsten.

Så kommer vi til tolkningen:

6 Denne lignelsen fortalte Jesus til dem, men de skjønte ikke hva det var han talte til dem.

Johannes bruker her ikke det vanlige lignelses-begrepet «parabolée» (= hebr. «masjal» = «lignelse), men det mer uvanlige «paroimía», som både kan bety «ordtak» og «lignelsesfortelling».

Det første rollebildet som springer i øynene er fårekveen og fårene. Det er bilde på GTs og NTs alminnelige prestedømme (se 2Mos 19,6, 1Pet 2,4–9, Åp. 1,6, sml tolkning av fårenes bilde i Esek 34,31).

Videre byr ur-lignelsen på rollefigurene sann og falsk hyrde. De sanne hyrdene går inn gjennom døren. De falske klatrer over muren. Jesus kan (til forskjell fra fårene) granske hjerter og nyrer og kaller dem «tyver og røvere» (vers 2). Fårene selv må nøye seg med å kalle dem «fremmede hyrder» (vers 5).

Et avgjørende trekk i lignelsen er «røsten». Den er betont i både vers 3, 4, 5, 8 og 27. Røsten er avgjørende for om fårene (= vanlige troende, prester i det alminnelige prestedømmet) bør ha tillit til sanne hyrder, eller ha mistillit til falske hyrder. Røsten svarer til Den gode hyrdens egen røst (se 10,27). Røsten er derfor bilde på bibeltroskap. Jesus ber her prestene i det alminnelige prestedømmet om å flykte fra falske hyrder som ikke taler som Guds ord.

Jesus betoner i fortsettelsen dørens bilde idet han tolker lignelsen, samtidig som han supplerer ur-lignelsens serie med lignelsesbilder:

7 Jesus talte da igjen: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Jeg er døren inn til fårene.

8 Alle de som er kommet før meg, er tyver og røvere. Men fårene hørte ikke på dem.

9 Jeg er døren. Om noen går inn gjennom meg, skal han bli frelst. Og han skal gå inn og gå ut og finne føde.

10 Tyven kommer bare for å stjele og myrde og ødelegge. Jeg er kommet for at de skal ha liv og ha overflod.

At Jesus er «døren», betyr det samme som i Joh 14,6, der han er «veien», det vil si vår eneste frelsesvei. De som er kommet «før Jesus» (vers 8), er åpenbart de falske hyrdene som snek seg inn i fårekveen om natten ved å klatre over muren (se vers 1).

Vers 7–8 handler om hvordan Jesus prøver de falske hyrdene på om de er rett frelst. Den målestokken er ikke tilgjengelig for andre enn Jesus. Det alminnelige prestedømmet må holde seg til «røstens» kriterium (vers 8b), det vil si læreprøving og læretukt ut fra bibeltroskapens målestokk.

Men også det alminnelige prestedømmets medlemmer trenger å gå den samme frelsesveien, gjennom døren Jesus Kristus. Det tror jeg Jesus presiserer i vers 9–10, som ender i det herlige løftet om liv og overflod.