Fengselsprestens julemirakel: – Jeg vil aldri glemme det

Bergen fengsel, tidlig 2000-tall. Mens julelysene er tent i alle hjem, er det mørkt og ensomt i mange av fengselscellene.

Fengselsprest Helge Hitland er på jobb, og han vet at mange av de rundt 130 innsatte sliter ekstra mye denne kvelden.

– Der inne satt det mange forskjellige folk. Noen hadde vært utsatt for forferdelig omsorgssvikt tidlig i livet. Andre hadde rotet det til på tross av et godt utgangspunkt.

Alle minnene, som julen bringer med seg på godt og vondt, gjør det til en tøff dag i fengselet. Særlig for de som ikke er vant til fengselslivet ennå.

– Det var vanligvis kø for å få være med på gudstjeneste i fengselets kapell. Men slik var det ikke på julaften. Da trakk mange seg tilbake. Noen lå og hørte på musikk. De med korte dommer lå ofte i sengen med dynen over hodet, forteller presten.

Presten varsles

Akkurat denne julekvelden er det en ung innsatt fra Armenia som har det ekstra vondt. Helsetjenesten varsler den vakthavende presten.

– Jeg hadde deltatt ved flere julegudstjenester og var klar for å gå hjem til familien. Men så sa noen fra helsetjenesten til meg at jeg måtte stikke innom avdeling A-vest.

Avdeling A-vest er den mest restriktive fengselsavdelingen i fengselet. Selv om den unge armeneren ikke har gjort noe særlig alvorlig, er det der han er.

– De ble plassert der i påvente av domfellelse. Og da er de naturlig nok usikre på sin skjebne.

Det viser seg at den unge mannen i cellen er en ung flyktning. Han er slank, mørk og rundt 25 år gammel.

– Det var nøden som hadde drevet ham. Han hadde gått lenge uten å spise. Og så ble han tatt for å prøve å naske mat i et kjøpesenter, forteller presten.

Og nå sliter fangen med angst. Den erfarne presten ser at den unge mannen inne i cellen ligger i fosterstilling og skjelver over hele seg.

– Han var full av angst. Jeg satte meg ned og la hånden min på skulderen hans. Jeg kunne se at hånden min begynte å riste, siden han skalv sånn.

Det som skjedde på fangens rom

Den unge mannen snakker litt engelsk. Presten spør om han kan få lese juleevangeliet, og det får han.

– Mens jeg leser ser jeg at skjelvingen avtar. Han smiler til meg og spør om han ikke kan få «the blessing», altså velsignelsen.

Den aronittiske velsignelsen, som brukes i kirker over hele verden, kan presten utenat.

Han tegner det hellige korsmerket og sier:

«Herren velsigne deg og bevare deg. Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig. Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred».

Mannen virker å ha roet seg ned, og Helge Hitland reiser hjem for å feire jul sammen med familien.

En overrasket hjelpepleier

Neste dag på morgenmøtet vil helsetjenesten vite hva presten gjorde da han var på besøk hos den unge mannen.

Forandringen er merkbar.

– Jeg sa som sant var at jeg hadde bare lest juleevangeliet og tegnet han med korsmerket. Det var alt. Mannen hadde blitt helt rolig og fin, fortalte de fra vaktrommet.

Noen måneder senere kommer noen nonner fra Mor Teresa-søstrene på besøk i fengselet. De er i samtale med den unge armeneren når Helge kommer inn. Mannen vil introdusere dem for hverandre.

– Der er han som kom med Guds fred til meg på julaften, sier han og vender seg til nonnen.

Han fortsetter:

– Var ikke det et mirakel, spurte han, og nonnen nikker bekreftende.

– Et lite julemirakel

Øynene til den nå pensjonerte fengselspresten lyser når han forteller om det han kaller sin sterkeste julepreken.

– Jeg har aldri opplevd en så sterk effekt av å lese en evangelietekst som det jeg gjorde inne på den fengselscellen. Jeg kommer nok aldri til å glemme opplevelsen. For meg ble det et lite julemirakel, sier han.