– Folk er ikke vant til å snakke om tro
Ny daglig leder for Tent, Silje Wiig Andersen, opplever at ikke-kristne har spørsmål om tro, men mangler kristne å snakke med.
Silje Wiig Andersen reflekterer over en varm kopp kaffe i sentrum av Bergen. Hun er innom hjembyen for å starte samarbeidet med grunnlegger Steinar Opheim og resten av staben i teltmakerorganisasjonen Tent. Silje er på sin første dag på jobb som daglig leder for Tent, og både hun og ektemannen er fortsatt bosatt i London. Hun flytter til Bergen om en måned, mannen kommer før jul.
Utenfor kafévinduet i Bergen sentrum myldrer folk forbi, om enn noe mindre tett enn i den britiske hovedstaden. Statistikken tilsier at få av dem som passerer er aktive kristne, og de som er det føler i liten grad at de trenger å si noe om det. I hvert fall om en skal tro en undersøkelse amerikanske Barna Research publiserte tidligere i år. Mer synlig tro i hverdagen ligger i teltmakervirksomhetens natur, noe som var litt av grunnen til at Silje lot seg lokke til Tent.
Annonse
Til London
Det var tilfeldigheter som gjorde at hun først kom i dialog med teltmakerorganisasjonen som arbeider med kristne «som krysser kulturelle grenser for å jobbe for Jesus og dele evangeliet med andre». Hun flyttet selv til London for 3 år siden, for å starte eget firma. Da hadde hun sluttet i jobben som fungerende generalsekretær i Laget, og var klar for å skape noe nytt.
– Jeg hadde lenge hatt lyst til å reise til London, men hadde ingen kontakter der. En bekjent hadde en jobb til meg som skulle ta 8-10 uker. Planen var å bruke den tiden godt. Det gikk faktisk.
I London møtte hun en venn fra studietiden på BI og fra tiden i Laget, Sindre Olafsrud. Samtidig som de arbeidet fulltid bygget de opp Nordic Navigation, et firma som hjelper frivillig sektor. Blant annet gav dette henne mulighet til reiser både i Midtøsten, USA, Afrika og Asia.
Immigranter
Mens Tent har vokst seg store internasjonalt, med avdelinger i flere land, vil organisasjonen nå prioritere opp på hjemmebane. Det er her Silje Wiig Andersen kommer inn. Hun overtar den daglige ledelsen etter Tent-grunder Steinar Opheim, som skal lede Tent International.
En stor del av arbeidstiden vil gå med til et underselskap av Tent, Cross Cultural Competence. Et ni måneder langt kurs i Bergen skal hjelpe 20 immigranter i arbeid. Om det blir vellykket blir det flere.
– Vi bruker vår interkulturelle kompetanse til å tjene byen og samfunnet. For mange av immigrantene er religion viktig. At vi forstår dette er noe som gjør programmet unikt. Jeg har bodd i et område av London der det kun er 20 prosent hvite briter. Mannen min er også immigrant og kom fra Vest-Afrika som syvåring. Storbritannia har mye lenger erfaring med å ta imot innvandrere, og jeg opplever at jeg har sett det beste og det verste av deres praksis.
Annonse
Krysse grenser
Men kjernevirksomheten i Tent blir fortsatt å utruste kristne til å la troen være synlig på arbeidsplassen eller på studiestedet. Og gjerne kristne som vil reise utenlands. Silje trives i krysspunktet mellom tro og hverdag, søndag og hverdag, kristen og ikke-kristen.
– Jeg har alltid valgt studiesteder som ikke har vært spesifikt kristne. Også tiden i Laget handlet jo om dette med å være hele mennesker som kristne der vi er. Da denne jobben kom opp, med en slik todeling, var det perfekt match for meg.
Mindre nød
Noe av oppdraget til den ferske lederen er altså å støtte og å utruste kristne til å ta med seg troen på arbeidsplassen.
– Er det ekstra vanskelig for nordmenn?
– Ja, men jeg tror også at det kanskje ikke føles så viktig. Jeg vet ikke om den nøden som besteforeldregenerasjonen vil fortelle om er der lenger. Det er litt skummelt å se, men det er jo også litt interessant å vite noe om hvorfor det er slik.
– Hva tror du?
Annonse
– Det er farlig å synse for mye. Men det kan være at man forkynte mer om kjernen av evangeliet før. Dette med frelse var mer framtredende. I dag er det mer snakk om det kristne livet, noe som selvsagt er viktig. Men om man tar bort fokuset på etterlivet så forsvinner gjerne nøden for å fortelle andre om evangeliet.
Hun husker bestemorens fortellinger fra da hun var ung og et av bibelskipene besøkte Karmøy. Det lå midt i klyngen av fiskebåter, og den unge jenta snek seg inn.
– Der så hun disse store, sterke mannfolkene bøye kne. Det er vanskelig å se for seg noe slikt skje akkurat nå.
Frykt for trosprat
– Kan vi forvente at det blir mindre toleranse for å snakke om tro fremover?
– Jeg tror kristne tror det er mye verre enn det egentlig er. Jeg opplever stort sett alltid positiv respons hos mine venner som ikke er kristne. Det er nesten litt eksotisk, og føles så annerledes. Kristne tror gjerne at de vil få mer negativ tilbakemelding enn det de egentlig får.
– Hva får en når en tar valget om å leve utenfor kristenboblen?
– Det handler vel mer om hva en får gi. Jeg har opplevd at veldig mange har spørsmål om religion, men at de ikke har noen å snakke med om det. Mange steder har jeg vært det nærmeste de har kommet å lese en bibel, sier Silje og legger leende til:
Annonse
– Ikke at jeg er så veldig bibellærd. Men jeg tenker: Hvis ikke vi er der, hvem skal da være der? Det er trist å se brennende kristne få spørsmål om hva de gjorde i helgen, og så er det eneste de utelater å fortelle at de har vært i kirken. Det virker som om det er en frykt for ikke å ha et språk for å snakke om tro. Et eller annet stopper dem, og det vil jeg gjerne bidra til å endre.
Sunn utfordring
– Men er det ikke litt skummelt å snakke om tro?
– Jo, det er jo kanskje det. Jeg ser det fra Laget også, folk er ikke vant til å snakke om tro. Så da er jo behovet for organisasjoner som Tent desto større.
Hennes egen trosreise startet da hun som 5-åring lå i sengen og ba bønnen: «Jesus her er jeg, send meg».
– Den bønnen har alltid lagt der. Men troen har blitt utfordret, og det er jo sunt.
– Hvordan har den blitt utfordret?
– Jeg studerte sosialantropologi på universitetet i Bergen, og der ble troen intellektuelt utfordret. Synet på misjonærer var for eksempel at de kom inn og ødelagte kulturer, og en kunne få inntrykk av at religion handlet om en illusjon.
Annonse
Også møter med ekstrem fattigdom og urettferdighet har vært vanskelig.
– Men troen har lagt der og vært veldig sterk, smiler hun.
