Fordi barn og unge er viktige for Gud

Det er mye å glede seg over i barne- og ungdomsarbeidet i bedehusland. Mange er innom på leir og i de mange barne- og ungdomslagene, og Ordet blir sådd slik at en del blir bevart hos Jesus. Samtidig har det hos flere av oss som jobber innen dette feltet vokst seg frem en erkjennelse og en sorg over de mange som vi ikke ser igjen. Mange får ikke en tro som varer gjennom livets ulike omstendigheter, og det er som om de renner ut mellom fingrene på oss. Hva skal til for å gjøre barn og unge til disipler av Jesus, hva kan være tjenlige redskap slik at enda flere barn og unge kan nå frem til det evige livet og tjene Jesus på veien?

I Dagen 27. september stiller Reidun Heradstveit noen spørsmål ved ImF sin satsning på Awana i bedehusland, nettopp under overskriften «Eit tenleg verktøy i indremisjonsarbeidet?». Er Awana svaret på hvordan vi kan vinne barn og unge, eller kan Awana, som Heradstveit antyder, heller føre dem bort fra en sann tro på Jesus?

Vi vil i det følgende forsøke å gi svar på noen av innvendingene, og vil konsentrere oss om å skrive noen om bakgrunnen for satsningen vår, teologien i Awana og det hun skriver om koblingen til Willow Creek.

Heradstveit er inne på noen moment som hun mener bør evalueres, blant annet bakgrunnen for at dette «amerikanske opplegget er blitt eit populært verktøy i indremisjonssamanheng». Vi synes at det bra at hun trekker dette momentet frem, ikke minst fordi det gir oss mulighet til å skrive noe om dette. For ImF har veien til Awana gått via en konferanse (D6) som løfter frem noe som mer eller mindre har blitt forsømt i barne- og ungdomsarbeidet i Norge de siste tiårene, nemlig foresattes og hjemmets viktige rolle i disippelgjøring av barn og unge.

Den røde tråden i Bibelen når det gjelder «videreføring av troen til neste generasjon» er at foreldre og besteforeldre skal gi troen videre. Her vil vi kjapt vise kjerneordene i 5. Mos 6 som sier at vi skal elske Gud, gjemme ordene i vårt eget hjerte før vi skal innprente ordene i våre barn og la hele livet preges av dem. D6-konferansen, som en del medarbeidere i ImF har besøkt siden 2009, bygger på ordene i 5. Mos og har sitt utspring i et forlag som blant annet utarbeidet kirke-hjem-materiell. Tankegangen hos mange av oss har forandret seg ved hjelp av D6-bevegelsen og Awana: Vi tror at det beste vi gjør for barn og unge er å utruste foreldre og besteforeldre til å dele troen på hjemmebane. Noe av det viktigste med Awana er at vi hjelper bedehus, lag og kirker til å koble sammen menighet og hjem og gir foreldre materiell som de kan bruke i disippelgjøringen av barna.

Foruten hjemmets betydning ser at vi at Awanas vektlegging av gode relasjoner mellom ledere og barn og unge er noe vi trenger i vårt arbeid. Våre amerikanske venner i Awana snakker om det de kaller for «the secret source», og det er når Bibelen og relasjoner møter hverandre og virker sammen. Mange peker på mangel på relasjoner og få muligheter til å stille spørsmål som grunner til at de har forlatt kirken og troen, og vi tror at Awanas vekt på smågrupper fra ung alder kan være en god ramme for nettopp relasjonsbygging og samtaler som kan gi en robust tro som tåler en trøkk senere i livet. I smågruppene kan barn og unge bli sett av ledere som har tid til dem, de kan lære og be for og med hverandre og kan samtale om det de har fått høre i undervisningen eller det de lurer på.

Det siste vi vil trekke frem er det helhetlige og gjennomarbeidede undervisningsopplegget. Awanas undervisnings- og smågruppemateriell strekker seg fra 2-18 år. Noe av svakheten med det etablerte barne- og ungdomsarbeidet i Norge at det er så liten sammenheng. Mange faller bort i viktige overganger, og vi sliter med å sikre at barn og unge får med seg hele Guds råd. Gjennom Awana får bedehus, lag og kirker muligheten til å ha et helhetlig opplegg som lar både ledere og foreldre gi barn og unge innføring i bredden i Guds ord, med det soleklare sentrum i evangeliet.

Når det gjelder den teologiske bakgrunnen for Awana har vi ikke noe behov for å skjule at Awana er en baptistisk misjonsbevegelse. Vi er heller ikke blinde for at det er forskjell på norsk og amerikansk kristen kultur. Samtidig vet vi at Awana opererer i over 100 land og at de også samarbeider med mange ulike kirkesamfunn, og at de dermed ikke nødvendigvis fremhever de teologiske forskjellene. Vi tror også mange vil kjenne igjen og vil glede seg over den klassiske evangeliske forkynnelsen i Awana, og vi opplever på ingen måte noe «besnærende avvik frå vanleg klassisk kristendom» slik som Heradstveit antyder. Når vi nå oversetter og bearbeider stoffet er vi bevisste på hvilke forskjeller som vi faktisk må gjøre noe med, og har frihet til å bearbeide og endre. Dette gjelder blant annet sakramentslæren og vektleggingen av troen som gave og ikke som prestasjon. Vi vil samtidig erkjenne at vi er underveis og vil etter hvert revidere stoff som allerede er oversatt slik at det blir best mulig.

Når det gjelder koblingen som Heradstveit gjør mellom Awana og Willow Creek vil vi bare kort kommentere at Awana er en paraply-organisasjon som ikke har noen organisatorisk tilknytning til verken Willow Creek eller andre menigheter en måtte ha meninger om.

Vi satser altså ikke på Awana fordi det er det kuleste opplegget verden har sett, men fordi vi faktisk tror av ovennevnte, og andre, grunner at det er et tjenlig redskap for vår tid. Slik at vi ikke mister like mange på veien, men får se flere barn og unge som kjenner, elsker og tjener Jesus Kristus livet ut, og slik at flere ledere i kirken og bedehus for opp øynene igjen for at barna er viktige for Gud.