Først kollapset menigheten til Tanja og Olav, så forlot to av barna deres troen

Hvordan er det å være foreldre og vitne til at barna sklir vekk fra troen som har vært selve grunnfjellet i familien? Og hva foretar man seg som foreldre i møte med barn som ikke lenger vil tro?

Dette er tema i ukens podkast «I gode og onde dager». Der deler Tanja og Olav Rønhovde sin historie.

Tryglet faren om å la være

Familien var medlemmer i Levende Ord da pastor Enevald Flåten gikk av etter en opprivende konflikt i 2006. Olav var en del av lederteamet.

Mange medlemmer forlot kirken på den tiden, noe som også fikk konsekvenser for ungdomsmiljøet. For da lederne gikk «på dagen», valgte også en del av de unge å forlate menigheten. En del forlot også troen.

Blant dem var Maria Rønhovde, som Dagen tidligere har intervjuet. I flere år syntes hun det var skamfullt å fortelle at hennes far var pastor i Levende Ord.

På den ene siden opplevde Olav at Gud kalte ham til å overta som pastor i menigheten. På den andre siden tryglet hans eldste datter ham om å la være.

– Måtte holde fast på kallet

– Jeg opplevde at jeg måtte holde fast på kallet, for jeg tenkte at hvis Herren ba meg om å ta oppdraget, så vet han hva han holder på med.

Tanja og Olav er pastorer i Credokirken, som er navnet på menigheten i dag.

Marias valg skulle også få konsekvenser for hennes ett år yngre søster, Rebecca. Også hun valgte å forlate menigheten og troen.

– Det var en stor sorg, sier Olav.

I denne perioden var det flere som kom til ham og sa at han ikke burde være pastor, siden han hadde «ulydige barn».

Lett å sammenligne med andre familier

Olav forteller at det var lett å sammenligne seg med andre familier i de årene og at han slet med anklager.

– Vi har en fiende som kalles anklageren, utdyper han.

Når han sammenlignet sin egen familie med andres familie, der alt så perfekt ut, strakk ikke hans familie til.

– Slike tanker kom stadig vekk, så jeg måtte bare prøve å holde fokus og fortsette på det jeg opplevde var den rette veien, sier han.

Livredd for å stå foran en forsamling

Tanja og Olav forsøkte innimellom å invitere døtrene med på møte i menigheten, men da de flyttet fra Bergen var det ikke lenger aktuelt.

– I etterkant har jeg tenkt at jeg skulle snakket med dem. Kanskje hadde de kommet tilbake tidligere? Det er sånn man kan tenke, men du får ikke gjort noe med det, sier Tanja.

Hun var livredd for å stå foran en forsamling på den tiden og hadde gitt Olav beskjed om at hun ikke kom til å stå ved siden av ham på podiet.

Det var til og med vanskelig for henne å sitte på første rad, og hun var ofte nervøs når ektemannen sto foran menigheten, har hun fortalt i et tidligere intervju med Dagen.

Helbredet for frykt

Men etter en konferanse med evangelisten Todd White i 2015, endret situasjonen seg for dem begge. Hun opplevde at hun ble helbredet for frykten hun hadde slitt med i mange år og kunne stå ved Olavs side i tjenesten.

– Da ble det også en ny enhet i bønnefellesskapet, forteller de.

Det skulle gå ti år før døtrene fant tilbake til troen. I disse årene holdt Tanja og Olav fast på løftet i Jesaja 54,13: «Alle dine barn skal læres opp av Herren; stor blir freden for barna dine.»

At hun og Olav hadde det godt sammen disse årene, var en stor styrke.

– Jeg hadde en visshet om at det aller beste for oss mennesker er å leve for Herren. Jeg hadde også en sterk tro på at de ikke ville leve vekke fra Gud for bestandig, sier hun.

Tro og håp

Olav tar tak i ordene «tro» og «håp».

– Det er dette som holder deg fokusert i bønn. Mister du håpet, så vil det gjenspeile seg i bønnene dine. Det er viktig å holde fast og fortsette å be, selv om det ytre sett ikke ser ut til å være noen endring.

Han viser til Bibelen som har mange eksempler på at «ting kan ta tid».

– Når man fortsetter å be, kan svaret komme, sier han.

Gode og trygge foreldre

Ekteparet forteller at det viktigste i de ti årene var å være gode og trygge foreldre, og å gi barna en erfaring av at de var elsket - uansett hvordan de levde.

På et møte med Todd White i Vestlandshallen i 2016, kom Rebecca til tro. Mens pastorparet sto på scenen, bestemte hun seg for å gi livet sitt til Jesus på nytt.

– Kanskje var det Guds svar at det skjedde mens vi gjorde det vi opplevde at Gud hadde bedt oss om å gjøre, sier Olav spørrende.

– Er det sant at du har blitt kristen?

Kort tid etter kom også Maria til tro.

En dag Tanja kom på besøk, hørte hun lovsangsmusikk i leiligheten.

– Jeg trodde ikke mine egne ører og måtte nesten spørre meg selv: Har jeg kommet til riktig leilighet?

Hun forteller at hun kjente en sterk glede og måtte klype seg i armen.

– Er det sant at du har blitt kristen? spurte hun.

Et rungende «ja» feide bort all tvil.

– Det gikk dypt inn. Jeg glemmer det aldri. Det var så vakkert.

Mange spørsmål

I tiden som fulgte ble det mange spørsmål til Olav. Tanja og jentene hadde behov for å snakke om menighet og tjenesten hele tiden.

– Det ble mange bibeltimer, sier Olav, som kjenner på stor glede og takknemlighet.

– Har dere et råd til kristne foreldre som opplever at ett eller flere av barna deres har forlatt toren?

– Hold fast og ikke push dem. For våre liv snakker når vi er sammen med dem. Derfor tror jeg at vi som foreldre har stor innflytelse - selv når barna vokser til, sier Olav.

– Et ansvar for å nærme oss

Han understreker betydningen av at man som foreldre ikke fjerner seg fra familiefellesskapet, bønnen og Guds Ord.

– Når man har barn som ikke vil være kristne, er det en fare for at man selv begynner å kompromisse, fordi man er skuffet. Når det skjer, må man hjelpe hverandre på sporet slik at man holder fast ved den kursen man var overbevist om tidligere.

Olav legger til at det også er viktig å innrømme feil man har gjort. Kanskje har man handlet feil, pushet for hardt eller vært ufin.

– Vi må ikke la det ødelegge for relasjonen. Som foreldre har vi et ansvar for å nærme oss barna våre, sier han.

Foreldre - ikke pastorer

For Tanja er det viktig å trekke fram at de først og fremst var foreldre - ikke pastorer.

– At man som ektepar blir enige om å be og velsigne, er også viktig. Det har vi gjort, og vi ser resultater av det i dag, sier hun.

Hjemme har Tanja en bønnejournal der hun fører en oversikt over livet med Gud. Helt fremst i den står navn på alle i familien. Hver gang hun får et bønnesvar, haker hun av.

– Disse hakene er fantastiske å se på. Gud har oppfordret oss til å ikke glemme det han har gjort. Mens vi venter på bønnesvar, kan vi glede oss over det han allerede har gjort, sier hun.

Vebjørn tok for mye plass, Catarina ble en «annen» når hun kom hjem