Fortapelsen holder stand

Fra 200-tallets briljante predikant Origenes og oppover har både sentrale og skarpe kristne tenkere fremført kritikk mot læren om fortapelsens mulighet. Om en ser på de siste årene har fortapelsen blitt debattert grundig i flere omganger, blant annet etter at biskop emeritus Tor B. Jørgensen sa at det burde være lov å benekte læren om livets to utganger med prestekåpa i behold.

Læren om fortapelsen er jo ikke akkurat et yndlingstema i teologien, så hvordan har den holdt stand i 2.000 år?

Finner bibeltekster

I søndagens prekentekst illustreres den kristne tanken om livets to utganger nokså presist. Johannes 3,16 poengterer frelsen, men tilsynelatende på en bakgrunn av at mennesket er fortapt slik det er i seg selv. Frelsen fremstilles som den eneste redningen, og den gripes ved tro. Konklusjonen ligger innebakt: Den som ikke tror er allerede fortapt.

Harald Hegstad er professor i systematisk teologi ved Menighetsfakultetet og ekspert på troslære og kirkeforståelse. I debatten rundt Jørgensens utspill slo han fast at «en lære som avviser fortapelsens mulighet, er i strid med Den norske kirkes lære».

– Hvorfor tror du spørsmålet dukker opp hele tiden, Hegstad?

– Det er jo dels ut fra visse bibeltekster som antyder at det vil være en type gjenopprettelse som omfatter alt, sier Hegstad og viser blant annet til 1. Korinterbrev 15,28, der det står at Gud til slutt skal være alt i alle.

Han viser også til Filipper­brevet 2, der det står at alle skal bekjenne at Jesus er Herre.

Hva Gud klarer

Det er flere spørsmål som gir tanken om universell frelse oppdrift. Et av dem er om ikke Gud skulle være mektig nok til å gjøre det slik at alle mennesker blir frelst. En annen er at en kjærlig Gud umulig kan la noen gå fortapt. Disse tankene har altså dukket opp til overflaten med jevne mellomrom.

– Det kommer litt i rykk og napp, men du finner det hele veien. Tidlige teologer som Origenes og Gregor av Nyssa, Johann Albrecht Bengel fra Wurtberg-pietismen på 1700-tallet og innflytelsesrike moderne teologer som Karl Barth og Jürgen Moltmann, for å nevne noen.

– Det er ikke nødvendigvis slik at de forkaster læren om to utganger, men de sier at dommen ikke er siste ordet. Man kan tenke seg fortapelsen som en slags midlertidig tilstand, og at til syvende og sist blir alle frelst.

Ufrivillig frelst?

Å slå fast at ingen går fortapt, åpner for mange spørsmål. For eksempel kan en lure på hvordan alle mennesker til slutt blir frelst, sier Hegstad.

– Tenker du tanken helt ut så har den sine problemer. Frelser Gud noen mot deres vilje? Om man sier det så blir det nærmest noe skjebnebestemt. Holder Gud dem som gisler inntil de gir seg og aksepterer frelsen? En kan også miste radikaliteten som ligger i det at mennesker settes på valg og kalles til tro på Jesus.

Ifølge Hegstad skal vi være forsiktige med å slå fast hvem som går fortapt, og det må være lov å håpe at alle blir frelst.

– Vi har den bibelske historien, men vi kjenner ikke hele historiens gang. Det kan jo være nye akter, og denne type teologi prøver seg på å beskrive slike. Det blir spekulativt, og en postulerer en historie som vi ikke har noe bibelsk grunnlag for, annet enn mulige antydninger.

For tynt

Men så var det kirkens standhaftighet, da. Ifølge Hegstad har nemlig ingen kirkesamfunn adoptert dette som offisiell lære, selv om noen har tolerert at prester kan tenke slik. Hvordan har det seg at kirken ikke bare har gitt etter for denne tendensen til å rydde fortapelsen av veien?

– Skriftgrunnlaget for et slikt syn er for dårlig, slår Hegstad fast. Det er altså slik at selv om en kan ha sympati for tanken, så ser ikke Bibelen ut til å tale for en slik løsning.

Og så er det alle bibeltekstene som peker i motsatt retning. Tekster som Matteus 25, der dommen omtales i klare ordelag. Eller Paulus’ andre brev til tessalonikerne som i første kapittel maler ut en dom og straff mot dem som ikke kjenner Gud og dem som ikke er lydige mot evangeliet.

– Tanken er at mennesket er fortapt i seg selv i utgangspunktet. Verden er fallen og har kommet bort fra Gud. Frelsen innebærer frelse fra denne fortapte tilstanden. Da er vi tilbake til søndagens prekentekst og Johannes 3,16. Mennesket settes på valg i møte med Jesus, tro og vantro er våre to muligheter. Vantroen og avvisningen fører til at man går glipp av frelsen. Domstanken innebærer at Guds frelse også innebærer en dom mot det onde.

Forkynner frelse

Hva så med selve fortapelsen? Hva ligger i den? Hegstad forteller at mens kirken til tider har vært opptatt av å skildre denne pinen, så er man i dag mer forsiktig.

– Ser man på den lutherske bekjennelses artikkel 17 så handler den ganske konkret om en pine uten ende. De fleste vil i dag si at dette er billedlige uttrykk som ikke skal brukes som noe utgangspunkt for å skildre hva dette faktisk er.

– Hva er det da?

– Det er i hvert fall en tilstand hvor man går glipp av dette fellesskapet med Gud som frelsen tilbyr.

– En bevisst tilstand?

– Det er jo spørsmålet da. Jeg synes det er vanskelig å si noe altfor konkret om det. Det viktige er vel egentlig å fokusere på hva man går glipp av, ikke hva fortapelsen er. Den er en mørk bakgrunn, men budskapet om frelsens mulighet og Guds kjærlighet er budskapet. Det er jo ikke fortapelsens man skal forkynne, men frelse fra fortapelsen.

– Hva går vi glipp av om fortapelsen tas bort fra forkynnelsen?

– Det kommer an på hvordan man gjør det, i hvilken grad man avviser domstanken der Gud tar et oppgjør med det onde og de onde, sier Hegstad.