Andakt
GUDS NÆRVÆR: For meg var det så godt å synge at jeg fortsatt tror at Gud er med, selv om det ikke ble som vi håpet og ba, skriver Ann-Christin Østerberg.
Magnar Børnes
Fortsatt vil Gud være der
Det var høsten 2020 og det var lettelser på covid-restriksjonene for en periode, noe som gjorde at vi kunne samles til kveldsmøte akkurat denne kvelden i august. Mange kom, jeg ledet møtet og Lovsangskollektivet ledet med full trøkk i lovsangen.
Vi hadde flyttet til Sørlandet noen måneder før nedstengningen så det var første gang jeg skulle lede et møte i vår nye lokalmenighet. Det mange i rommet ikke visste, var at bare noen dager før hadde min svoger, min manns bror, dødd av kreft. Det var mange som kjente han, siden han var tilsynsmann i Frikirken, og det ble mobilisert bønnegrupper både lokalt og rundt om i landet som ba om det mirakel under hele sykdomsperioden. Nå var han død og vi skulle begrave han to dager etterpå. Familien, venner og kollegaer var i stor sorg.
Det er en tid for alt, står det i Bibelen.
«En tid for å gråte, en tid for å le, en tid for å sørge, en tid for å danse» Forkynneren 3,4.
For oss var det tid for å sørge.
