Fra forfølger til forfulgt
Bibelbølgen fra Hollywood gir oss et mangfold filmer med kristen tematikk. Til påske hadde Paul - Apostle of Christ kinopremiere i USA, og filmen kommer nå til flere norske kinoer.
Faktisk er dette første gang at Hollywood har produsert en spillefilm om apostelen Paulus. Filmen har imidlertid ikke vært en stor suksess hos det amerikanske kinopublikummet, og den har også fått blandet mottakelse blant kritikerne. Noen kritiserer filmfortellingen for å være tidvis overtydelig og spekket med bibelreferanser.
Allikevel er filmen verd vår oppmerksomhet, særlig av to grunner. For det første velger filmskaperne å ha forfølgelse som bærende perspektiv i historien om Paulus. For det andre løftes Lukas sin hensikt med Apostelgjerningene frem som et vesentlig tema. Begge deler er engasjerende skildret, de er sentrale rent historisk og er samtidig meget dagsaktuelle.
Annonse
Filmens handling er lagt til Roma år 67. Vi møter Paulus (James Faulkner) helt mot slutten av livet, dypt preget av situasjonen som Neros dødsdømte fange. Med fare for sitt eget liv, oppsøker evangelisten og legen Lukas (Jim Caviezel) apostelen i fengselet, for å skrive ned fortellingen om Paulus’ liv.
Den tredje hovedpersonen i filmen er fengselets romerske kommandant Mauritius (Olivier Martinez). I sitt forhold til den merkelige fangen pendler han mellom hardbarka pliktfølelse og personlig rettferdighetssans. Samtidig preges Mauritius av datterens alvorlige sykdom, noe som både fører til dyp fortvilelse og til at spørsmål vekkes i møte med de romerske gudene.
Kristenforfølgelse er altså det bærende perspektivet i filmen. Vi ser dette på flere nivåer. Den forfulgte apostelen sitter alene i fengselscellen og opplever flashbacks til tiden før sin omvendelse.
Perioden som kristenforfølger blir her skildret som å være Paulus sin torn i kjødet, noe som altså plager ham dypt. Til slutt finner apostelen fred i ordene som vi kjenner fra Rom. 6,23: «Der synden var stor, der ble nåden enda større.» Dette bibelordet finner vi også på filmplakatene.
Men kristenforfølgelse preger også filmens bredere handling. Vi møter en sterk skildring av Neros grusomme forfølgelse av de kristne i Roma, selv om dette rent filmatisk er beskrevet med antydningens kunst. Menigheten i Roma – som i filmen er ledet av Akvilas og Priskilla – står overfor et krevende dilemma. Skal de flykte og redde livet eller skal de bli igjen og redde liv? Her møter vi det som kanskje er filmens sterkeste budskap, nemlig kallet til å velge kjærlighetens oppofrende vei på tross av alle personlige omkostninger.
Filmen er dermed en sterk illustrasjon på Jesu ord til disiplene i Matteus 5,44: «Men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign dem som forbanner dere, gjør godt mot dem som hater dere, og be for dem som mishandler dere og forfølger dere.» Med tanke på alle kristne verden over som i dag lider for sin tros skyld, er filmen utvilsomt dagsaktuell. Filmen er da også tilegnet den lidende kirke.
De forfulgte kristne i de første menighetene trengte oppmuntring, veiledning og et fast fundament for sin tro. Dermed er vi over på det andre sentrale temaet i filmen:
Hvorfor skrev Lukas egentlig Apostelgjerningene? I forordet til sitt dobbeltverk sier forfatteren at hensikten er at Teofilos – som har kommet til tro på Jesus – skal kunne «vite at det er pålitelig, det du har fått opplæring i» (Luk. 1,4).
Annonse
Lukas lar denne intensjonen få et tredelt uttrykk. Han vil fortelle en troverdig historie om Jesus og apostlene, fremheve at evangeliet om Jesus er et troverdig budskap, samt bekrefte lesernes tro på Jesus som troverdig og legitim.
Denne tredelte hensikten kommer tydelig frem i den ferske Paulus-filmen. Vi møter en troverdig gjenfortelling av hvordan kristenforfølgeren Paulus ble radikalt forandret gjennom møtet med Kristus på veien til Damaskus. Videre vektlegger filmen at det kristne budskapet om Jesus er sant, i dyp kontrast til samtidens romerske gudelære og keiserkultus.
Vi møter også en sterk understreking av det legitime i å tro på Jesus som Frelser og Herre, også for kristne romere som ble møtt med falske anklager om statsfiendtlig virksomhet.
Filmskapere har selvsagt kunstnerisk frihet til å velge fokus, vinkling og materiale, også i bibelfilmer. I denne filmen har dette tidvis gått ut over hva som er historisk sannsynlig, selv om kildematerialet om slutten av Paulus sitt liv er høyst begrenset.
De fleste bibelforskere vil nemlig fremheve at det ikke er sannsynlig at Akvilas og Priskilla var i Roma år 67, heller ikke at Lukas skrev Apostelgjerningene i Roma akkurat på dette tidspunktet. Derimot er det historisk riktig at det kun var Lukas som var til stede hos Paulus i fengselet.
Filmens to hovedtemaer er utvilsomt aktuelle også for oss. Det tydelige fokuset på kristenforfølgelse utfordrer oss til å rette oppmerksomheten på den lidende kirke verden over.
Samtidig er Lukas sin apologetiske intensjon med Apostelgjerningene alltid dagsaktuell, uavhengig av trosfriheten i et samfunn. Hver enkelt av oss trenger stadig å bli minnet om at den kristne troen er pålitelig!
