Fra Hollywood til Horten

Det kom en gang en mann hjem til oss med et kors. Han kom fra Amerika, direkte fra Hollywood Sunset Strip. Der evangeliserte han på utesteder og nattklubber, som var de stedene han regnet som sin «hjemmekirke». Korset han bar på var over tre meter langt og veide 40 kilo. 

Hjemme i USA sto han midt i det som ble starten på den verdensomspennende Jesusvekkelsen på 70-tallet. Han har holdt andakter på Rolling Stones- og Jimi Hendrix-konserter. Han reiste med korset over hele verden, for å fortelle om Jesus. 

Arthur Blessitt het han, og for sine korsvandringer i over 300 nasjoner kom han i Guinness rekordbok. Jeg leste om hans rekorder for noen år siden, og da jeg leste om hans nylige død i Dagen i begynnelsen av januar, dukket dette barndomsminnet av Arthur Blessitt opp. Han ble 84 år gammel og hadde tilbakelagt over 70.000 kilometer gående og bærende på et kors. Noen av disse kilometerne gikk han i Norge, og plutselig var han hjemme hos oss, i Horten, i forstanderboligen vår, i det Herrens år 1980. 

Jeg husker at det var skikkelig eksotisk og rart. Jeg må innrømme at det også var litt flaut, særlig når han dro det store korset ut fra oppkjørselen vår og ut på gata vi bodde i. Korset hadde et lite hjul som knirket når han dro det bortover veien. Vi skulle på torget i byen og evangelisere, og vi hadde med oss gule klistrelapper med smilefjes der det sto «Jesus loves you». 

Plutselig var han hjemme hos oss, i Horten.

Det er én ting å være med på store arrangement i utlandet hvor vi var mange kristne som kunne gå sammen, der er det ingen fare for å treffe på noen i klassen eller andre kjente. Det var noe helt annet å ha dette korset hjemme i vår egen gate. Det føltes litt for konkret ut på en måte. 

Korset og en frelst hippie fra Hollywood kjentes så malplassert ut i vår lille by. Samtidig som det virket så enkelt. For enkelt. For banalt. Det var bare et kors og en mann, ikke noe mer. 

Det er noe med korset. Det provoserer, irriterer, fascinerer, frastøter og tiltrekker mennesker. Det har det alltid gjort. og det gjør det i dag også. Deler av det som skjedde på korset er og vil alltid være et mysterium. Jesus, gudesønnen som ble menneske, som kom til oss på jorden og ble en av oss. I Kolosserne 1,27 sier Paulus: 

Gud ville kunngjøre for dem hvor rikt og herlig dette mysteriet er for folkeslagene: Kristus er blant dere, håpet om herligheten!

Tenk om vi hadde sagt dette om et menneske; «Petter er blant dere, Trine er blant dere, håpet om herligheten!» Det hender vel heller at vi en gang iblant tenker oppgitt; «Å, herlighet!» 

Men om Jesus, om Kristus står det at han er iblant oss, håpet om herligheten.

Jeg har hørt mennesker fortelle om sine møter med Jesus. Mange har vært gjennom krevende ting, men mange kan også fortelle om at de fikk nytt håp. De forteller om at Jesus har gitt styrke og mot midt i en sårbar situasjon, fått nåde til å tilgi og til å motta tilgivelse, som også kan bane vei for nødvendige oppgjør med andre mennesker. De forteller om at Jesus gir en trygghet midt i vanskelige situasjoner. Mennesker har fått mot til å leve og mot til å tro, mot til å snu om på livene sine, i møte med Jesus.

Det er noe med det fokus-skiftet fra vårt eget oppgitte «å herlighet» til hans håp om herligheten. Det handler ikke om at «Gud ordner opp i alt for oss», for vi mennesker må ta ansvar for det vi kan gjøre noe med selv. Det jeg tenker på er at vi midt i alt som er, kan se etter håp, og etter Hans håp i de situasjoner vi står i. 

«Hold utkikk etter Gud, speid etter hans verk, vær oppmerksom på tegn på hans nærvær», står det i Salme 105 i The Message-utgaven.

En ting er å holde utkikk etter alt som ikke er godt. Det er mye som skjer i vår tid og i våre liv som vi kan miste motet av. Det største tegnet på Guds kjærlighet til oss mennesker kom ved det Jesus gjorde i sin stedfortredende død på korset. Midt i alt kan vi derfor speide etter tegn på Guds nærvær og hans oppstandelseskraft i det som møter oss.