Går snart av med pensjon, men vet ikke hvor han skal bo - har viet hele livet til Jehovas vitner

Noen snøfnugg treffer bakken utenfor Jehovas vitners oversettelseskontor i Norge.

Øystein Marcussen åpner dørene og ønsker velkommen.

Her har han bodd og arbeidet siden 1984.

Senteret ligger i Ytre Enebakk, en liten times kjøring sør for Oslo sentrum. Det kalles for Betel, som på hebraisk betyr «Guds hus».

Her bor det 30 personer fra Jehovas vitner, som vier hele sitt liv til å få ut budskapet.

De får en leilighet og et gratis lunsjmåltid hver dag. I tillegg får de utbetalt en beskjeden sum i måneden som vederlag.

Da Øystein giftet seg i 1990, flyttet kona inn i leiligheten hans. Valget stod mellom å få barn og flytte ut, eller å bli.

De valgte å si nei til barn og heller vie hele sitt liv til arbeidet ved senteret.

Om noen år går de av med pensjon og blir minstepensjonister. Minstepensjonen ligger i dag på under 16 000,- kroner i måneden og skal dekke alle kostnader.

Marcussen aner ikke hvor de skal bo når de flytter fra senteret.

– Det blir et steg i tro, sier han.

Dagen får en omvisning i bygget som inneholder kjøkken, kantine, bibliotek, undervisningsrom, en rekke kontorer og leiligheter, samt et treningsrom i kjelleren.

I en del av bygget er dessuten en møtesal, kalt Rikets sal, som blir brukt av de ansatte ved senteret og Enebakk menighet.

Marcussen forteller at han og kona i alle år har betalt sine skatter og avgifter - om enn et lite beløp.

– Hva tenker du om å bli minstepensjonist?

– Det gjør ingen ting. Siden jeg var ung har jeg ønsket å gi min tid til Gud og medmennesker. Jeg vil bruke min tid, mine evner og krefter til å utbre det gode budskapet og støtte mine brødre og søstre, sier han.

– Om det betyr at jeg økonomisk sett ikke havner så gunstig ut, så får det være . Jeg ser på dette i et lengre perspektiv, sier Marcussen.

– Det ordner seg

Han forteller at den månedlige godtgjørelsen ikke øker ved ansiennitet, men at den justeres noe opp i takt med økte utgifter i samfunnet.

Men en praktisk fordel ved å bo lenge på senteret, er at man får tilgang til en større leilighet.

Den leiligheten opphører, når man flytter.

– Jeg vet at mine trosfeller, som har vært i en lignende situasjon, har erfart at det ordner seg.

– På hvilken måte?

– At de får et rimelig sted å bo, og at de klarer seg, sier Marcussen.

– Ingen garantier

Han forteller at det ikke er noen formelle ordninger i Jehovas vitner som sørger for at pensjonister ved sentrene har et sted å bo når de blir gamle.

Men trossamfunnet disponerer noen leiligheter, blant annet knyttet til noen av møtelokalene, som blir brukt av tidligere medarbeidere.

Her kan eldre heltidstjenere få bo uten å betale husleie.

Det er derimot usikkert om Marcussen og kona får tilgang til en slik leilighet.

– Jeg har ingen formelle garantier og vet ikke om noen leiligheter er tilgjengelig når vi går av med pensjon. Men vi tror at Gud velsigner måten vi bruker livene på. Og så er jo dette livet bare en historisk parentes. Vi tror på en ny himmel og en ny jord.

– Ikke akkurat et karrierevalg

I høst flyttet et nytt ektepar inn ved Jehovas vitners senter i Ytre Enebakk.

Magnus Dahlberg (41) og Marie Louise Dahlberg (32) har fått en leilighet på 35 kvadrat med toalett, et lite kjøkken og en nedfellbar dobbeltseng i stua.

Høyttalerne, som står på hver side av tv-en, har Magnus bygget selv.

Hun er utdannet sykepleier, mens han har en doktorgrad i musikkpedagogikk fra Norges musikkhøyskole.

– Dette er ikke akkurat et karrierevalg, men det er noe vi brenner for som føles viktig for oss. Det er en måte å spre budskapet på, sier Magnus.

– Vil klare oss selv

– Dere har en symbolsk lønn. Hvordan går det, egentlig?

– Det går fint, sier Magnus.

Han forteller at ekteparet av og til får gaver fra venner i menigheten.

– Men vi klarer oss som oftest selv. Vi vil jo det, sier Marie.

– Vi tenker ikke så mye på penger. Det er deilig, sier Magnus.

– Hvorfor?

– Man trenger ikke å stresse med det eller å jage etter ting. Vi er fornøyde, sier Marie.

– Fornøyd med livsstilen

De forteller at det dessuten er enklere å leve slik når man gjør det i et fellesskap med mange andre.

– Vi er en ganske stor gjeng som er fornøyd med denne livsstilen. Man trenger ikke så mye penger for å ha det fint, sier Magnus.

– Det viktigste er tiden vår, sier Marie.

Om kveldene får de gjerne besøk av andre par som bor ved senteret. Da spiser de et måltid sammen eller ser på tv.

– Det er praktisk. Ingen har lenger reisetid enn ett minutt, sier Magnus.

Her kan du høre klipp fra musikk til hjemmebruk for medlemmer i Jehovas vitner:

– Så lenge de vil ha oss her

På et annet kontor sitter Sivert Graf Sandal (31). Hjørnet på kontoret er med mikrofon og lyddemping.

Også han jobber med oversettelse.

Han og kona Caroline ble spurt om å komme hit i januar 2020 da de deltok på et bibelkurs ved senteret.

De takket ja.

– Jeg jobber her så lenge de vil ha oss her. Vi har ingen andre planer, sier Sivert Graf Sandal (31).

– Hva med barn?

– Vi er ikke i en periode der vi for tiden ønsker oss barn, men det kan skje. Min storebror var her før, så fikk de barn. Da flyttet de ut og bor 20 minutter unna, forteller han.

På samme kontor sitter Helene Torp Dahl (25). Hun kom til senteret sammen med ektemannen Oliver Torp Dahl (24) i fjor.

– Det er koselig å bo her. Vi liker det veldig godt. Vi har ikke planlagt hvor lenge vi skal være her, men tar det som det kommer, sier hun.