Gjermund Igland om avgangen som pastor, tydelig tale og de tøffe årene i Oslo

Gjermund Igland står på en fjelltopp i Rauland. Han synes det er noe kjent med en kvinne som har nådd den samme toppen denne dagen.

Hun tar kontakt med Igland.

– Husker du meg ikke igjen?

Han klarer ikke plassere henne.

– Du ba med meg til frelse da jeg var ung, sier kvinnen og smiler.

Det er sånne opplevelser som gjør at Gjermund Igland ser tilbake på nær 40 år i tjeneste som et privilegium.

– Da tenker jeg at det var ikke forgjeves. Jeg har fått lov å lede noen til Jesus. Det må jeg alltid holde opp for meg selv. Jeg har opplevd det å være pastor som et stort privilegium og en stor glede.

Men nå har han altså valgt å gi seg som pastor i Arendal misjonskirke.

– Jeg tror det er riktig å si at det var til menighetens og mitt eget beste.

Avskjedsfesten ble holdt allerede før sommeren, og Igland har for første gang på mange tiår tatt fatt på høsten uten et pastoralt ansvar.

Det vil si, han kjenner seg fremdeles som en hyrde. Det er bare noen dager siden han forrettet i en begravelse.

For det er ikke slik, at når man etter nesten 40 år som pastor, slutter i stillingen, så er tjenesten over, mener Igland.

Han hadde tenkt å stå i pastorstillingen i Arendal til han var 65, altså til neste år, men så ble det altså likevel ikke slik.

Det har han ikke lyst til å utdype.

– Jeg kom til en erkjennelse av at jeg måtte kaste inn håndkleet ett år før jeg hadde tenkt, men pensjonist blir man aldri i en sånn jobb, sier Igland.

Kalt på Kypros

Vi møter ham hjemme i Grimstad, hvor han i sin tid overtok småbruket som har vært i familien i mange generasjoner.

Igland har egenhendig bygget huset han bor i og har restaurert både kårbolig og uthus.

– Jeg vil jo være mest mulig lik Jesus, så jeg har jo gått i lære som tømrer, smiler han.

For det var på ingen måte predikant eller pastor han ønsket å bli som ung. Med en far som var lekpredikant i Indremisjonen, var unge Igland lite fristet til å følge i samme spor.

Men etter et møte med Jesus som 14-åring under en møtekampanje med predikant Bjørn Bergmann, begynte veien etter hvert å stakes ut.

– I 1982 reiste jeg ut med YWAM, og under Kypros sin stjernehimmel kalte Gud meg, forteller Igland.

Han hadde da strittet imot kallet, men nå var det ingen vei tilbake.

– Herren måtte filleriste meg. Jeg gikk da til Ansgar-skolens rektor, Sveinung Lorentsen, og sa at «nå er jeg klar».

De krevende årene

Fra 1985 har Igland hatt et pastoralt ansvar, og mener selv han trakk et gullkort da han i sin første pastor-jobb som ungdomspastor ble koblet sammen med Asbjørn Johansen i Gjerpen misjonsmenighet.

Siden har Igland vært pastor i noen av misjonskirkens største menigheter.

Det ble noen år i Stavanger, så tilbake til Gjerpen, før Igland overtok menigheten Betlehem i Oslo. Denne var grunnlagt på den store vekkelsen som feide over hovedstaden ved predikanten Frank Mangs.

Når han ser tilbake på årene i tjeneste, er det ingen tvil om når den tyngste byrden ble båret.

– Årene i Oslo var uten tvil de aller mest krevende for meg, sier Igland.

Han ble der i 14 år.

Under hans ledelse, solgte menigheten lokalene sine i Møllergata. De som inneholdt alle minnene fra vekkelsestiden, som på mange måter var menighetens identitet.

Så ble det ikke slik Igland og ledelsen hadde tenkt. Planen om nytt bygg feilet.

– Vi solgte Møllergata med plan om ei ny tomt ved ring 3, men det skar seg, sier han og klør seg i hodet.

Han forteller om vanskelige år.

– Jeg levde med usikkerheten. Hadde menigheten nå hadde gått fra det gamle vekkelses-lokalet fra Mangs-vekkelsen til å bli satt på gata for godt?

– Men tar du selvkritikk på noe her?

– Du kan godt si vi var for lette på avtrekkeren, men hadde vi ikke gjort dette, tror jeg menigheten fremdeles hadde holdt til i Møllergata. Jeg må ta et ansvar for det som ble gjort. Jeg var en motivator for en styreleder som tok stort ansvar, sier Igland.

Det tok åtte år før menigheten hadde skaffet ny tomt, og ytterligere fire år før det nye lokalet til 55 millioner kroner kunne innvies.

Da Igland talte på innvielsesfesten ble en tung byrde lagt av. Men han kjente at byrden og årene i Oslo hadde tatt så på kreftene, at når menigheten nå var i hus, måtte han videre.

Homofil venn

I dag er det Erik Andreassen som er pastor for menigheten Oslo Misjonskirke Betlehem.

– Jeg vil gi honnør til ham. Han har gjort en strålende jobb og under hans lederskap er huset fylt opp.

Men de to har frontet hver sin side av samlivsdebatten innad i Misjonskirken Norge.

– Vi brytes på teologi, men jeg tror jeg tør si at vi har beholdt en god tone, sier Igland.

Han har valgt å være en tydelig røst i samlivsdebatten.

– Det handler om at noen må tørre å si fra. Jeg er bundet av Guds ord, sier Igland.

Tidligere misjonspastor i Oslo kaller nytt forslag om homofilt samliv «teologisk svakt»

Han synes det å fronte det han mener er Bibelens syn på homofili, er krevende, og forsøker å se menneskene bak teologien.

– Jeg prøver å holde kontakten med en av dem som kom ut av skapet som ungdom, da jeg var pastor. Vi møtes av og til. Jeg må si det er smertefullt å ikke kunne møte disse menneskene fullt ut, sier Igland.

Enevald i salen

Etter årene i Oslo, ble Igland kalt til hjembyen Grimstad. Trosmenigheten Skjærgårdskirka i Fevik lå med brukket rygg, og Igland tok over i en tid med mange sår og vanskeligheter.

– Jeg møtte mange mennesker med mye oppriktig tro og et overgitt liv. Det finnes det mye av i kjølvannet av trosbevegelsen, mener Igland.

Trosbevegelsens frontmann i Norge, Enevald Flåten, flyttet på denne tiden til Fevik, og ble tilknyttet menigheten Igland overtok.

Det var spesielt, sier Igland.

– Han var en god tilhører. Han satt i salen og gjorde notater under prekenen, sier Igland, som fikk god kontakt med Flåten.

Men noe plattform fikk ikke Flåten, som hadde samlet tusenvis noen år tidligere.

– Nei, det gikk ikke på Fevik.

Det vonde

Senere ble Igland kalt til Salem Kristiansand, hvor han fungerte som pastor i noen år, før Arendal Misjonskirke kom på banen.

Etter nær 40 år som forkynner og pastor, er det hendelser og mennesker som vil følge ham resten av livet.

Mennesker som har tilkalt Igland i sitt ytterste mørke, og familier som har behøvd en som kan holde Bibelens løfter fram for dem når alt er svart.

– Jeg har hatt flere tragiske og vonde begravelser, med folk i 20-årene som har dødd, sier Igland, og snakker om flere hjerteskjærende minner, som han har klarert at han får nevne.

Som da han satt på sykehusganga med en kvinne midt i livet, og legen kom ut med sjokkbeskjeden om at livet til mannen ikke sto til å redde etter akutt sykdom.

Eller da han møtte foreldrene til studenten som tok livet sitt på eksamensdagen.

Tårene er ikke til å holde tilbake.

Barnebarn døde

Det er ikke mulig å sette hendelsene opp mot hverandre, men for Igland har det verket i hjertet når han har fulgt unge ektepar til graven med sitt dødfødte barn. Og akkurat dette står Igland og hans familie midt oppe i akkurat nå.

– Vi opplevde at vårt sjette barnebarn døde i mors liv nå i september.

Et lys er tent i stua med bilde av de unge foreldrene, som holder sitt førstefødte, døde barn i armene.

– Alfred var akkurat litt for liten til livet utenfor mors mage.

Det ble holdt en fullverdig begravelse for barnet, med familien til stede.

Igland og kona har tre døtre, og han forteller at alle tre er engasjert i kristent arbeid.

– To av dem står i pastortjeneste, så de har visst ikke fått skrekken, etter å ha vokst opp i en pastorfamilie, sier Igland.

Han takker for stor velsignelse og nåde. Og for kona.

– Det at jeg har kunnet stå som pastor i disse årene, hadde aldri gått uten kona mi, Hege. Hun har også hatt et kall, og at hun har valgt å stå ved min side i pastortjeneste er jeg dypt takknemlig for.

Og nå må kanskje også Hege innstille seg på nye oppgaver, for Igland har allerede fått et jobbtilbud.

– Ja, jeg har fått det. Så får vi se. Jeg har jo denne hobbyen med å kjøre buss, så det blir det nok mer av, smiler han.

Men Guds ord vil han fremdeles forkynne, og han har kjent og sett såpass mye, at han har ingen tro på at YouTube kan ta over.

– Det har jo blitt en helt annen konkurranse for forkynnere, enn da jeg startet. Alle kan høre verdens beste talere hver uke. Men forkynnelsen live, når den blir båret av Guds ord og Guds ånd, da er det noe unikt, der og da, akkurat i det rommet.