Guds tilgivende hjertelag

Denne søndagsteksten begynner med en liten dialog mellom Peter og Jesus om tilgivelse (vers 21–22) og fortsetter etterpå med en tredelt lignelse om tilgivelse:

21 Da gikk Peter til ham og spurte: Herre, hvor mange ganger skal broren min kunne forgå seg mot meg, og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?

22 Ikke sju ganger, svarte Jesus, men jeg sier deg: sytti ganger sju!

Peters spørsmål i vers 21 handler om tilgivelse når en «bror» forgår seg, det vil si en bror i flokken som fulgte Jesus. Jesus har i versene like foran talt om en «bror», i samme betydning. Der brukte Jesus dessuten betegnelsen «menighet» («ekklesia» = forsamling) om etterfølgerne sine. Derfor må vi regne med at også vår tekst handler om tilgivelse mellom kristne brødre.

Peter nevner sjutallet, ikke for å være gjerrig på tilgivelse, men (som Calvin skal ha sagt) for å signalisere et meget høyt tall. Jesu svar signaliserer et enda mye høyere tall. Viljen til gjentatt tilgivelse bør være grenseløs («hebdomeekontákis heptá» kan bety enten «syttisju ganger» eller «sytti ganger sju»).

Så kommer vi til lignelsesfortellingen. Den skal illustrere dette grenseløse tilgivelsesbudskapet:

23 Derfor kan himmelriket lignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine.

Jesus sier her innledningsvis at dette er en Gudsrike-lignelse. Mer nøyaktig sier han at himmelriket kan sammenlignes med hele den prosessen som lignelsens tre ledd skildrer: Både uendelig nådig syndsettergivelse og dom over den som ikke vil tilgi, skal prege Guds rike.

Lignelsen har tre roller: Kongen (som i fortsettelsen kalles «herren»), tjeneren og medtjeneren. Grunnteksten kaller dem «slaver», men det betyr «tjenere». Motsvarigheten i vår tid er faktisk høye embeter i statsadministrasjonen. Kongen er bilde på Gud selv. Tjeneren og medtjeneren (som dukker opp lenger nede) er bilder på menighetslemmer.

I neste vers møter vi tjeneren:

24 Han begynte med oppgjøret, og da ble én ført fram som skyldte ham ti tusen talenter.

Vi holder oss nå først til lignelsens bildeside. Tjeneren skyldte «ti tusen talenter». Grunnteksten taler om «myriader» (som betyr «ti tusen»), altså en ufattelig sum. Dette minner litt om en gammel historie som Jesu tilhørere trolig kjente. En mann bød keiseren 8000 talenter for retten til å kreve inn all skatten i en provins. Men en annen bød straks det dobbelte. Sistnevnte fikk tilslaget.

Men med en så gigantisk gjeld var det umulig for ham å innfri. Jesu fortelling kan ha hentet forbilde fra slike romerske «privatpraktiserende skattefuter», som forpliktet seg til å betale keiseren en kjempesum – mot å få «høste skattemarkedet» i en provins.

Pengeenheten «talent» var egentlig ikke en mynt, men et vektmål i edelt metall. Angivelig var det 6000 drakmer i én talent sølv. Og én drakme var en vanlig daglønn for en arbeider. Ti tusen talenter var altså en uhorvelig og ubetalelig sum å ha som personlig gjeld. (Josephus forteller at de samlede skatteinntektene i hele Israel var på 8.000 talenter).

Og denne kjempegjelden er altså bilde på den syndegjelden vi alle har. Derfor må det på søndag forkynnes alvorlig om syndegjelden vår i Guds øyne. Som fortsettelsen viser:

25 Han hadde ikke noe å betale med, og herren bød at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales.

26 Men tjeneren kastet seg ned for ham og bad: Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale alt sammen.

27 Da syntes herren synd på denne tjeneren, etterga ham gjelden og lot ham gå.

Dommen i vers 25 var en knusende katastrofe for tjeneren. I slavearbeid ville han aldri kunne innfri gjelden sin i løpet av et normalt liv. Bønnen i vers 26 inneholder et helt urealistisk løfte om å innfri gjelden senere. Derfor er det et høydepunkt i fortellingen vi møter i vers 27. Herren gir tjeneren langt mer enn han ber om, nemlig full og betingelsesløs ettergivelse. Så ufattelige god er Gud når han tilgir oss hele syndegjelden.

I lignelsens del to møter vi medtjeneren:

28 Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: Betal det du skylder!

29 Men den andre falt ned for ham og bad: Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.

30 Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel, der han skulle sitte til han hadde betalt gjelden sin.

Del to av lignelsesfortellingen illustrerer troende menneskers harde hjerter mot hverandre hvis vi ikke tilgir. Medtjeneren skylder bare en liten sum. Hundre denarer er ikke mer enn hundre daglønner. Men den første tjeneren behandler altså kollegaen sin langt hardere enn Herren selv hadde behandlet ham. Medtjenerens løfte i vers 29 om å innfri er jo faktisk et realistisk løfte. Likevel viser han ikke medtjeneren sin nåde.

Det utløser lignelsens del tre:

31 Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de bedrøvet, gikk til herren sin og fortalte alt sammen.

32 Da kalte herren ham for seg igjen og sa: Du usle tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du bad meg om det.

33 Burde ikke også du vært barmhjertig mot medtjeneren din, som jeg var det mot deg?

34 Og herren ble harm og overlot tjeneren til harde fangevoktere, inntil han hadde betalt alt han skyldte.

Som denne siste tredjedelen av lignelsen viser, dømmes den første tjeneren fordi han fikk nåde, men selv ikke viste nåde. Han fikk selv ettergivelse, men etterga ikke selv (se kongens domsbegrunnelse i vers 32b–33).

I lignelsens siste vers får vi Jesu tolkning og anvendelse av lignelsens budskap:

35 Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke helhjertet tilgir broren sin.

Også vi som av tro har fått syndenes nådige forlatelse skal likevel dømmes av Gud, hvis vi ikke følger vår egen syndstilgivelse opp med helhjertet tilgivelse, betyr dette. Jesus sier her det samme som i Fadervårs femte bønn og i Jesu utleggelse av denne bønnen i Matt 6,14–15.