Han ledet lovsang for hundrevis hver søndag. Jakten på et enklere kirkeliv førte Matt (41) tilbake til hans norske røtter

– Moderne lovsang ligner popkultur. Det forherliger det unge, sexy og kule og kolliderer med evangeliets budskap, sier den Stavanger-baserte pastoren og misjonæren, Matt Stanghelle.

Han snakker av erfaring.

Om livet i megakirken

Å være pastor i Norge for en kirke med 30 medlemmer var ikke akkurat det han hadde sett for seg, pastorsønnen Matt Stanghelle.

I barndomskirken i Minnesota, tilknyttet Evangelical Free Church of America (EFCA), hadde de vært godt over 1000 mennesker på møtene hver søndag. Selv hadde han en sentral rolle der.

Rullestolbrukeren ble misjonær: – Min svakhet har blitt min styrke

Han var lojal mot kirken han vokste opp i og trygg på hva han ville.

Fra tjenesten som frivillig og lovsangsleder gikk veien videre til Teologiseminaret til EFCA, før han gikk i farens fotspor og ble pastor.

Men mens Stanghelle stod der på senen foran 1200 hengivne menighetsmedlemmer kjente han stadig oftere på en uro.

Det var noe som ikke stemte.

Reagerte på lovangskulturen

«Hvor mye har egentlig disse lyskasterne, instrumentene og lydutstyret her kostet?», kunne han tenke.

«Får folk med seg budskapet i sangen når instrumentene har så høy lyd»

«Hva er det med sangene som gjør at folk går lei dem og krever nye etter bare to år?», grublet han.

Lovsangsaktuelle Marcus (24) vil synge mer om tvil, gudsfravær og sinne

«Hvorfor bruker vi bare kule, sexy og hippe mennesker til å lede oss i lovsang?»

Pastorsønnen opplevde at kirken brukte uforholdsmessig mye tid på å endre på form for å tilpasse seg nye generasjoner.

I hans øyne ble alle instrumentene, lyd- og lyseffektene og de kule lovsangene avguder.

Problemet syntes tydelig for Stanghelle:

Popkulturen hadde fått for mye fokus i menighetslivet, åndelig modenhet for lite.

Pastoren begynte å se seg om etter alternativer til sin egen kirke.

Kirkeplanting i oldefars Norge

Han søkte ut av sitt eget kirkesamfunn og fant etter hvert Den presbytarianske kirken i Amerika (PCA) og ble siden ordinert til prest der.

I 2019 fikk han tilbud om å reise til oldefarens hjemland, Norge, som misjonær for å plante en presbytariansk kirke i Stavanger.

Stanghelle tok med seg kona, Deborah og deres fem barn og dro.

Han visste ikke mye om hva som ventet, men fra Minnesota hadde han hørt at Norge var «et veldig kristent land».

Han visste at hans nye hjemby hadde vært episenter for norsk misjon og at omlag 65 prosent av befolkningen tilhørte Den norske kirke.

De norske utvandrerne til Minnesota hadde også ord på seg for å være hengivne kristne.

Nå skulle Stanghelle gi noe tilbake til moderlandet.

Unge folk, gamle sanger

Fire år etter oppstarten kommer Dagen på besøk til First Presbytarian Church of Norway for å se hvordan misjonsoppdraget har gått.

Stanghelles kirke ligger omgitt av oljerigger, kontorbygninger og eneboliger ved innseilingen til Byfjorden. Bak tildekkede høres kraftfull salmesang. Dagens utsendte anslår at det må være mellom 50 til 100 mennesker der inne.

Det viser seg at de er rundt 30.

Med salmeboken i hendene og hodet hevet synger de den A cappella til en tonesatt salme fra Salmenes bok.

Matt Stanghelle fremfører så sin preken iført mørkeblå søndagsdress og nykjemmet hår. Han snakker om at på tross av alle våre feil og mangler sier Gud til oss, som han sa til Peter, «jeg skal bygge min kirke på deg».

– Alt dette er ifølge Guds perfekte visdom, sier Stanghelle og tar av seg brillene.

Menigheten er ikke større enn at han trolig møter blikket til samtlige deltakere i salen.

– Det gir meg mye håp mens jeg ser på min lille kirkefamliie. Det ser ut som om oddsene er mot oss. Likevel er Gud klok som bruker sitt folk spredt over verden til å bygge sin kirke. Han spør oss ikke hvor mange vi er, men om vi vil gå.

Ble overrasket

Etter gudstjenesten synger menigheten for maten og spiser lunsj sammen. Stanghelle setter seg ned for å oppsummere de fire årene som har gått.

– Hva har overrasket deg mest her i Norge?

– Kirkens tilstand. Mange av dem jeg møter har ikke blitt lært opp i den kristne troen hjemme, heller ikke de som kirkeaktive foreldre. De er som sauer uten hyrder, sier han.

Bare to til tre prosent av Dnk-medlemmene går til gudstjeneste jevnlig. Det har forundret den amerikanske misjonæren.

– Det er veldig lavt til å være et land som har sendt ut så mange misjonærer.

– Du har ikke så mange i kirken din, du heller?

– Nei, men det er ikke tallene som er i fokus her. Vi vil være et motstykke til teologisk minimalisme som innebærer en holdning om at «hvor lavt kan vi legge lista for å trekke en masse folk til oss?».

– Er det derfor dere ikke har instrumenter?

– Vi er ikke imot instrumenter. På kveldsgudstjenesten har vi gitar, men i store deler av kirkehistorien har man sunget a cappella.

– Savner du noen gang moderne lovsang med tusenvis av andre kristne?

– Jeg tenker ikke slik. Tonesatte salmer er et eksempel på de lange røttene vi som kristne har, de som består i en urolig verden. I mange kirkesamfunn er denne tradisjonen neglisjert, men de spiller en stor rolle i presbytariansk gudstjenestefeiring, og de spiller en stor rolle for meg personlig.

Ikke «barnevennlig»

To av nordmennene Matt Stanghelle har fått med seg i kirken sin er Peter Moi (33) og kona Elisabeth (27).

De har bakgrunn fra fra Karismakirken, som er en frikirke tilknyttet pinsebevegelsen.

– Jeg var vant med mye fokus på Ånden og den personlige kristne erfaring, men følte ikke jeg hadde så mye bibelkunnskap, sier Peter.

En dokumentar om Luther gjorde ham interessert i klassisk protestantisme. Han begynte å lese seg opp på de ulike protestantiske kirkesamfunnene og stoppet opp ved den kalvinistiske menigheten, Kilden. Der ble han tipset om hjemmesiden til misjonær Matt Stanghelle. De to opprettet kontakt, så ble han og Elisabeth invitert til huskirke hjemme i kjelleren til Stanghelle i 2019.

Siden den gang har ikke ekteparet sett seg tilbake.

– Friere lovsang her

– Vi merket vi ble ledet i samme retning, begge to, sier Elisabeth.

I den presbytarianske kirken måtte paret venne seg til å feire gudstjeneste på engelsk og synge a cappella.

– Savner dere noen gang å løfte hendene eller annen erfaringsbasert spontanitet i gudstjenesten?

– Vi løfter hendene her også, men det er ingen forventning om at alle skal gjøre det. Jeg kjenner meg veldig fri når jeg lovsynger her, sier Elisabeth.

– Hva er den største forskjellen på å gå i en presbytariansk kirke i forhold til en kristenkarismatisk?

– Hvor stor forskjell Ordet får. Det gir en trygghet i troen, sier Peter.

Vil starte nytt kirkesamfunn i Norge

I disse dager jobber Elisabeth og Peter Moi med å oversette den historiske Westminster-trosbekjennelsen til norsk.

Når det er gjort kan pastor Matt Stanghelle og kona si de har fullført to av fire mål de satte seg før de kom til sin norske misjonsmark: Starte en presbytariansk kirke og oversette trosbekjennelsen til norsk.

Men de er ikke ferdige ennå.

– Vi blir her så lenge Herren vil, sier Stanghelle.

Planen videre er å etablere et nettverk av presbytarianske kirker i de seks største byene i Norge. Klarer de det kan Norge få et nytt kirkesamfunn: Den presbytarianske kirken i Norge.