Han møtte veggen under Levende Ords gylne år: – Det skjedde noe hele tiden

Levende Ord tidoblet medlemsmassen fra 1992 til 1999, fra drøyt 200 til 2.000.

Parallelt med veksten, fikk frivillige og ansatte stadig mer å gjøre.

Det høye tempoet begynte å få konsekvenser for Jan Helge Hindenes, som var en av pastorene i bergensmenigheten.

– Det ble så stort og voldsomt. Det skjedde noe hele tiden. Var det ikke møter, så var det cellegrupper, forteller Jan Helge Hindenes.

Hindenes var blant dem som til slutt merket kjøret på kroppen.

Denne artikkelen er en del av podkastserien «Levende Ords vekst og fall». Du kan lytte til podkasten her.

– Du skulle gå foran

Da det smalt for Hindenes hadde han nettopp kommet hjem fra en helg med forkynnelse på møter.

Han husker at han kom inn på kjøkkenet hjemme, og bare plutselig knakk sammen i gråt. Kona ble bekymret og lurte på om han hadde gjort noe galt.

«Nei», svarte Hindenes til kona: «Jeg er bare så trøtt. Jeg er så trøtt.»

Han hadde altså nettopp kommet hjem etter å ha forkynt på møter, og mandagen ventet nye forpliktelser. Summen av alt ble for mye for kroppen, og han brøt sammen.

– Du hadde en følelse av at du måtte være på alt, du skulle gå foran, alle så opp til deg.

– Jeg brente meg ut.

Fikk sympati

Da Hindenes kollapset var det sympati å hente hos lederskapet i bergensmenigheten. Omsorgen var på plass, mener Hindenes.

– Jeg fikk beskjed om å ta den tid jeg trengte.

Men selv om han mener at han ble møtt godt, så var ikke responsen helt tilfredsstillende.

– For jeg stilte et nytt spørsmål: Ja, men hva etterpå? Gjør vi noen endringer nå? Eller skal vi fortsette i samme gaten?

Hindenes opplevde at tempoet fortsatte.

– Det ble ingen endringer i kulturen, det var det samme jaget hele tiden.

– Ville være med på alt

Knut Egil Benjaminson kom til Bergen og Levende Ord rett fra videregående skole, i 1995. Han var blant de mange som møtte noe han virkelig lengtet etter, og som kastet seg inn i det altoppslukende miljøet på Øvre Kråkenes.

– Jeg kom fra Halsnøy der det ikke skjedde noe, og til Bergen der det skjedde noe hele tiden. Og jeg ville være med på alt, ler han.

– Det første året så var jeg med på alt jeg fikk lov å være med på.

Som musiker og lovsangsleder hadde Benjaminson på et tidspunkt ansvar for fem ulike møter i løpet av en uke.

– Det var bibelskolen, bønneskolen, ungdomsmøter fredag, søndagsmøter, og distriktsmøter som betjente forskjellige forsamlinger rundt i Bergen, forteller han.

Benjaminson legger til at han fikk hjelp fra mennesker i menigheten til å roe ned etter hvert.

– Jeg trengte nok at folk sa det til meg, og det gjorde de, at dette gikk feil vei. Men jeg elsket jo å være med på det som skjedde.

Han understreker at oppgavene var lystbetonte og at drivet kom fra ham selv. Han opplevde å se mirakler og oppsiktsvekkende tegn på Guds nærvær, og dette ville han være en del av.

Borte et par dager

Benjaminson husker en gang han hadde vært syk og borte fra menigheten et par dager. Da han kom tilbake føltes det som at han hadde vært lenge borte.

– Jeg husker at jeg tenkte at det var litt spesielt.

Han har også tenkt på at medstudentene på lærerstudiet han tok, nok så lite til ham. Det ble ikke tid til å pleie de relasjonene.

– Jeg kunne fått være med og bety noe for noen utenfor menigheten, det gikk jeg glipp av. Jeg tror også at innspill utenfra kunne hjulpet meg å få litt balanse i ting. Men jeg hadde ikke tid til det.

Benjaminsson tror hans opplevelser er gjenkjennelig i andre sammenhenger med sterkt engasjement.

– Alle som er brennende kan vel gå i den fellen, om det er Natur og ungdom, politisk arbeid eller andre ting.

– Har båret meg

Musikeren, som i dag arbeider som lærer, understreker at han ser på denne tiden som svært viktig for ham.

– Jesus-fokuset som var på Levende Ord, det å bygge på Jesus som Klippen, det har båret meg, sier han.

– Det handler om å gjøre seg avhengig av salvelsen og Den hellige ånd i det du skal gjøre. Gud er en Gud for hele livet. Han kaller oss ikke bare til en prekestol, han kaller oss til arbeidsliv og det finnes en nåde fra Gud som kan gjøre at det kommer noe mer over det enn jeg kan få til selv, sier Knut Egil Benjaminson.

– Så det gode du fikk på Levende Ord har ikke sluppet taket?

– Det gir meg veldig sorg når jeg hører noen som var der oppe og som sier at det bare var tull. De er på en måte blitt litt desillusjonerte med tanke på hva godt de har i vente hos Gud.

– Det er forferdelig trist synes jeg. Og på andre siden opplever jeg det utrolig rikt å ha fått bevart det. At jeg har en forventning om gudsnærvær, og at jeg blir møtt på det.