Hans nåde er det siste

Under en helgetur til Roma i november kom vi tilfeldigvis over ruinene av det som en gang var en viss keiser Augustus sin bolig og palass. Vi hadde bestemt oss for å ikke ta de største attraksjonene, siden vi har vært i Roma før. I stedet tuslet vi rundt og forsøkte å komme oss unna de største folkemassene, der det var mulig. 

Så sto vi plutselig ved en av de utallige ruiner og rester fra Romerrikets storhetstid, da vi skjønner at vi nå har dumpet bort i ruinene fra boligen til den navngitte keiseren i Lukas sitt andre kapittel. Det som dere vet skjedde i de dager, da keiser Augustus ga befaling om at hele verden skulle innskrives i manntall. Befalingen nådde også til Nasaret, og resten er historie, om ikke en helt samstemt historie fra alle historiske kilder, så iallfall det som er innledningen på det vi kaller juleevangeliet i dag.

Av en eller annen grunn så rørte besøket ved ruinene bort i noen bilder jeg hadde av hvordan historien gikk for seg. Det er ikke selve budskapet, men innpakningen av den som ble skjøvet litt på. Det er noe merkelig når virkeligheten ikke helt samsvarer med de bilder vi har dannet oss. Slik er det jo også med livet, at ting kan skje på en måte vi ikke hadde sett for oss, eller forventet.

Forventningen om Guds løsning og redning for menneskene, var mange. Profetene i Bibelen beskriver han som skal komme som Messias, konge, fredsfyrste og frelser. Det er bare å supplere. Vi kan anta at disse profetiene og ordene var med å bygge opp både forventninger og forestillinger om den kommende redningsmannen. 

Skulle han ankomme som en konge i gulldekorert vogn og staselig kortesje? Eller entre inn på arenaen som en hærfører marsjerende inn med sine soldater? Herskeren over himmel og jord. De hadde ventet lenge på å bli befridd fra Romerrikets overmakt. Men Gud kom ikke som forventet. Messias, kongen, fredsfyrsten og frelseren kom ikke i den skikkelsen og på den måten det var forventet.

Menneskets første møte med Gudesønnen her på jorden, var møtet med et nyfødt barn. Langt unna palasser og langt unna begivenhetenes sentrum i Roma.

Vi er inne i den første uken av advent, ordet vi har fått fra det latinske Adventus. Ventetid. Adventus Domini; vi venter på Herrens komme. Tiden der vi venter på at Gud skal komme med sin forløsning. Det er ikke bare i adventstiden at vi mennesker venter, lengter, håper og ber om at Gud skal komme med sine løsninger inn i vår urolige verdens mange utfordringer. 

Gud kommer ikke bestandig som vi forventer eller ser for oss at han skal komme. Men han kom, og han kommer, og han skal komme igjen. Guds løsning kom gjennom Jesus, som et tegn til oss mennesker. 

«Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden» står det i Johannes 1, 9.

Lysene i disse dager skal minne oss om historien om Guds løsning for hele menneskeheten, Jesus Kristus, verdens lys. Det Gud hadde lovet, ble fullbrakt gjennom Jesus. I han fikk vi en som kjempet for oss, og gikk inn i vårt sted. Han kom ikke med makt eller våpen. Han kom med nåde. Det var noe helt annerledes og mye mer grensesprengende enn noe menneske hadde sett for seg. 

Det er noe med å overgi seg til Gud som ser det store bildet, og la han få det siste ordet. Når denne dagen er over, kan vi øve oss på å hvile i den nåden. Når forventninger og planer ikke blir som vi ønsker eller håper på. Når vi selv ikke strekker til, og når det som skjer rundt om i verden ikke ser ut til å ha umiddelbare løsninger. Da kan vi øve oss på å finne hvile i hvem det er som skal få det siste ordet. 

Diktet Hans nåde er det siste, har Sven Aasmundtveit skrevet for nettopp denne lørdagen i adventstiden. 

Hans nåde er det siste

La dagen legge seg til ro 

I nattens fløyelskiste.

Der skal den ligge mykt og glemt

Med alt det vonde, triste.

La det du kjente tungt i den

Få hvile i sin myke seng

Guds nåde er det siste.

Med alt du gjorde godt i dag,

Selv det du ikke visste,

De gode tanker, varme ord.

Det skal du ikke miste.

Det Gud har skrevet med sin penn,

Det skal du en gang se igjen;

Hans nåde er det siste

La det få være ordene over dagen i dag og dagene som kommer.