Hans vei

Israelsfolket kan berette om mange hendelser der Gud grep inn underfullt vis. Men det var og er én hending de aldri glemte eller kommer til å glemme. Det er sivsjø-underet eller ferden gjennom Det røde hav. 

Du husker sikkert historien fra 2. Mos. 14: Israel har endelig fått fare fra Egypt. Men Farao angrer og sender sin hær etter dem. Israelsfolket må stå og se Faraos hær komme nærmere og nærmere – og de roper til Herren. Og så griper Gud inn. 

Først flytter skystøtten som hadde gått foran folket seg, slik at den kommer bak Israel. Det blir mørkt for egypterne, men på Israels side lyser skystøtten opp i nattemørket. Så lager Herren en vei gjennom havet, slik at folket kan gå gjennom det mens vannet står som fastfrosne isfjell på begge sider. 

Og når egypterne setter etter Guds folk ut i havet, skaper Gud først forvirring blant dem og slår hjulene av vognene deres, før Han lar havet vende tilbake over dem slik at de drukner – mens Herrens folk blir berget. 

Ikke rart at israelittene bryter ut i lovsang: «Herren er min styrke og min lovsang, og Han ble meg til frelse, Han er min Gud og jeg vil prise Ham, min fars Gud og jeg vil opphøye Ham (…) Du fører ved din miskunnhet det folk du forløste, du leder dem ved din kraft til din hellige bolig.» (2. Mos. 15,12–13)

Det kan godt være at mange av israelittene var redde da de gikk gjennom havet, men det viktigste var at de gikk – Hans vei. Så også med oss. Når vi følger Jesus blir vi berget. For Hans vei fører til frelse!