Harald Kronstad mener milliardsatsingen på Brunstad har vært nødvendig av spesielt én grunn

Han spaserer muntert mellom hoteller og idrettsanlegg på det enorme stevneanlegget på Brunstad i Stokke, i Vestfold.

Solbrun og iført en aprikosfarget piquet hilser han på trosfeller fra hele verden.

Harald Kronstad (66) har vokst opp på Brunstad.

Han ble født året etter at stevneområdet ble kjøpt og husker tiden med telt og primus, med regnvann som samlet seg opp på presenningen og til slutt ga møtedeltakerne en ufrivillig dusj.

Velsmurt apparat

Nå skinner solen fra en skyfri himmel.

Brunstad Christian Church (BCC) har blitt et velsmurt apparat som forvalter enorme pengesummer, eiendommer og interesser fra kanskje så mye som 25.000 medlemmer i det som har blitt et internasjonalt trossamfunn.

Kronstad sitter i forstanderskapet, som er den øverste myndigheten i tros- og lærespørsmål.

Og siden den åndelige lederen, Kåre Smith, aldri uttaler seg til mediene – er det Kronstad som de siste to årene har uttalt seg til media på forstanderskapets vegne.

Men hvem er egentlig Harald Kronstad?

Følte seg ikke annerledes

Vi slår oss ned ved et bord i Oslofjord Hotel.

– Hvordan var oppveksten din?

– Hjemmet vårt var preget av en mor og en far som elsket hverandre og hadde en sterk personlig tro. For dem var tro og hverdag to sider av samme sak. Jeg hadde mange gode venner, som jeg fortsatt har og kan ikke si at jeg har savnet noe.

– Da du vokste opp, ble forsamlingen kalt for Smiths Venner og ble sett på som ganske annerledes enn andre kristne. Hvordan merket du det?

– Jeg hadde ikke noen sterk opplevelse av å være annerledes. Jeg hadde naturlig omgang med naboer og klassekamerater, men jeg følte i liten grad på annerledeshet som barn, sier Kronstad.

Utdannet i naturmedisin

Harald Kronstad har vært forstander i menigheten i BCC Drammen Sande siden 1996. Dette er et frivillig verv man får ikke betalt for. Slik er det i alle BCCs menigheter.

Han er utdannet innen naturmedisin, homeopati og akupunktur.

I flere år drev han egen forretning før han startet en rehabiliteringsklinikk i Asker sammen med legespesialister og terapeuter.

Men i 2004 fikk Kronstad en betalt jobb i sentralleddet i BCC. Der har han jobbet siden.

Fikk en oppvåkning

Kronstad vokste opp i en søskenflokk på syv, og han var nummer fem i flokken. Han har alltid trodd på Gud, men fikk en fornyelse som 15-åring.

– Det var en oppvåkning og en bevissthet om at jeg trengte en personlig frelser. Jeg tok et valg om å leve helhjertet med Jesus. Etter det ble troen stadig sterkere.

Før omvendelsen hadde Kronstad hatt en god del venner utenfor menigheten. Men utover i tenårene endret dette seg.

– Da jeg tok det valget, begynte etter hvert veiene våre å skilles. Mange ønsket naturlig nok å leve et verdslig liv med festing, det ville ikke jeg. Det var ikke mitt kall.

Har 14 barn

Kronstad møtte sin kone under militærtjenesten i Harstad. Hun tilhørte den lokale menigheten der oppe.

– Det var ikke noe dating da, men jeg lærte hennes hjerte å kjenne. Jeg fikk merke hennes tro og trang til Gud.

Tre år senere tok han kontakt igjen. De ble kjærester og giftet seg.

I dag har de 14 barn sammen, åtte jenter og seks gutter. Det gjør familien til en av Norges største.

– Hadde dere bestemt dere på forhånd at dere skulle å få mange barn?

– Nei, ikke egentlig. Men både min kone og jeg har hatt god helse. Vi har hatt tro for å ta imot de barna som kom og har gledet oss over det og angrer ikke.

– Er arvesølvet vårt

– Å ha 14 barn høres slitsom ut. Hvordan fungerer det?

– Det er ikke en oppgave man kan ta lett på. Barna er arvesølvet vårt. Så en må se verdien av det. Det er ekstremt viktig at mann og kone elsker hverandre og barna sine og at man står sammen. Sånn har det vært for vår del.

– Hvilke utfordringer er det med så mange barn?

– Jeg har aldri tenkt på at det er så mange utfordringer med det. Jeg tror det handler veldig mye om at man er avhengig av å leve i en gudsrelasjon og ha Guds nåde over seg. Og da har vi erfart at Gud har utfylt ved sin nåde, det som vi har kjent på av tilkortkommenhet, ufullkommenhet og mangel på visdom. Men en må jo ta det som en oppgave. Det har vært vår hovedsak i mange år, ikke minst for min kone.

– Hun var naturlig nok hjemme den tiden vi hadde mange små, men har siden vært yrkesaktiv i flere perioder.

– Forkynner ikke imot prevensjon

BCC har, spesielt i tidligere tider, vært kjent for store barneflokker. Mange familier i menigheten er fortsatt store, uten at det legges noen føringer i den retningen, ifølge Kronstad.

– Hvor vanlig er det å bruke prevensjon i BCC i dag?

– Det er ikke sånn at vi forkynner at man ikke skal bruke prevensjon eller sier at folk skal få mange barn. Vi forkynner om verdien av barn og det å si ja til livet. Men hvor mange barn folk vil ha, er en privatsak.

– Hvordan har den store barneflokken påvirket din yrkeskarriere?

– Å gjøre karriere har aldri vært en problemstilling for meg. Jeg er ikke opptatt av det. Jeg er opptatt av å finne Guds vilje i mine valg.

– Jeg er ikke noe overhode

Mange barn fører ofte til mange barnebarn.

Kronstad har 28 barnebarn, 17 gutter og 11 jenter.

– Jeg tok en opptelling i går, sier han og smiler.

– Kan du navnet på alle?

– Ja, men jeg har ikke oversikt over når alle er født. Det har kona.

– Gir dere gaver til alle, når de har bursdag?

– Ja.

– Hva betyr barn og familie for deg?

– Barn, barnebarn og familie er jo den rikdom vi har mulighet til å få med oss inn i evigheten. For meg betyr barn og den oppvoksende slekt veldig mye, enten det er egne eller andres barn. Derfor arbeider vi bevisst med dette i BCC for å legge til rette for at de skal ha en god, trygg og sunn oppvekst. At de skal få med seg kristne verdier, kunne høre om Jesus og bli stilt på valg og forhåpentligvis få en slitesterk og livskraftig tro på ham.

Selv om Kronstad har 14 barn og 28 barnebarn, ser han ikke på seg selv som et overhode.

– Jeg er ikke familiesentrert på en sånn måte at jeg ønsker å være et familieoverhode. Men barn og ungdom ligger mitt hjerte veldig nær.

– Skremmende tall

BCC har bidratt til å bygge opp et eget idrettsanlegg på Brunstad med fotballbaner, ishall, skatepark og mye mer.

I dag disponerer Brunstad-stiftelsen 860.000 kvadratmeter på Brunstad.

Det er størrelsen på en liten by.

Prislappen ligger på 3,8 milliarder kroner.

I tillegg har menigheten et mediearbeid som kan ta pusten fra de fleste, med et online bibelspill til flere titalls millioner under utvikling.

Kronstad mener satsingen har vært avgjørende for å holde de unge i menigheten.

– Rundt 70 prosent av de som vokser opp i en menighet forlater troen i begynnelsen av 20-årene, viser undersøkelser. Det er skremmende tall. Da må barn og ungdom stå på toppen av prioriteringslisten når det gjelder kristent arbeid. Det tok vi konsekvensen av for 25 år siden, og det ser vi fruktene av nå.

– Større konkurranse

– Men du tok imot Jesus da dere hadde primitive forhold på Brunstad. Er det virkelig nødvendig med alt dette for å bevare ungdom i en kristen tro?

– Vi har god erfaring med det. I dag er vi i en helt annen konkurransesituasjon i forhold til det som finnes der ute, i sosiale medier, i filmindustrien og alt som er så lett tilgjengelig. Vi tror at barna fra ganske tidlig alder trenger en motvekt til det de møter. Og at de får anledning til å få noen forankringer i et miljø som dette. Vi jobber mye med medieproduksjon for søndagsskole, tweens og ungdom, noe vi også deler med andre. Vi tror det er en viktig del av trosopplæringen i dag, sier Kronstad.

Han kaller utviklingen i BCC de siste 25 årene for «en stille revolusjon» og mener drivkraften til satsingen har vært barn og unge.

– Vi som er eldre og har en trosforankring har jo ikke det samme behovet for mye av dette. Det er de unge som trenger et bevarende miljø og en trygg arena. Det har vi ønsket å tilrettelegge for.

– En kulturrevolusjon

Da Kåre Smith tok over ledelsen av menigheten i 1995, startet en gradvis oppmykning av uformelle regler om hvordan man skulle kle seg og hva man kunne gjøre på Brunstad.

Også dette har vært bra for den unge generasjonen, mener Kronstad.

– Det skjedde en stille kulturrevolusjon fra midten av nittitallet. Det var jo en del som hadde et fokus på ytre ting. Men så ble dette fokuset dreid innover på det indre livet, gudsrelasjonen. Og at dette ikke skulle måles på ytre parametre, sier han og konkluderer:

– Det har vært en sunn og god utvikling som jeg tror alle har satt veldig pris på. Alle de som er er her i dag, i hvert fall.

Forkynner fortsatt helliggjørelse

Men selv om de ytre tingene har fått mindre fokus nå, mener Kronstad at forkynnelsen om helliggjørelse fortsatt er helt sentral.

– Jeg tror den er og bør være et kjennetegn for oss, slik den har vært det fra begynnelsen av. Vi ser jo i Guds ord at det er mye snakk om en utvikling og vekst i kristenlivet. Paulus skriver om å bli likedannet med Kristus, om å bære Åndens frukter. Det ville være stusselig å ikke ha noe mer å fortelle enn om den gang jeg ble frelst, selv om det er stort, sier Kronstad.

Enten framover eller bakover

Han presiserer at selv om man har fokus på helliggjørelse, er troen på rettferdiggjørelse ved nåde er helt grunnleggende i menigheten.

– Når forkynnelsen om helliggjørelse fører til lydighet, så fører det til et forvandlet liv i familiene og menighetene. Da skjer en utvikling. Uten dette blir det stagnasjon og tilbakegang.

– Så det er enten framover eller bakover?

– Ja, jeg tror ikke det er noe som heter å stå på stedet hvil i kristendommen. Det er så sterke krefter både i oss og rundt oss at vi ikke klarer å stå stille. Men det ville jo vært stusselig da, om målet var å stå stille.