Hele Europa ble preget av program for å bekjempe munkers ego

Rikmannssønnen Benedikt fra Nursia midt i Italia fant ikke mening i å nyte livets materielle goder. Han levde på 500-tallet.

I hundreårene før hadde tusenvis av mennesker i Egypt dratt ut i ørkenen for å søke Gud. Inspirert av det han fikk lese og høre om dette, trakk også Benedikt seg tilbake for å gjøre det samme.

Spredt til nye fellesskap

I 529 etablerte han klosteret på fjellet Monte Cassino. Her utarbeidet han sin regel for klosterlivet som kom til å få stor betydning i hundrevis av år.

– Denne teksten er et av de dokumentene som har formet hele den vestlige tradisjonen, hele Europa, sier høgskolelektor William Grosås ved NLA Høgskolen.

– Hele klosterbevegelsen, enten du liker den eller ikke, hadde ufattelig stor betydning for utviklingen av Europa slik vi kjenner det, på så mange nivåer, fortsetter Grosås.

Benedikts regel ble tatt i bruk av stadig nye fellesskap på stadig nye steder gjennom hundrevis av år.

– Ble en blodgiversentral

Førstelektor Peder Solberg ved NLA Høgskolen understreker at Benedikt går inn i en tradisjon som kan føres helt tilbake til Det nye testamente. Både Jesus og disiplene og Johannes døperen modellerer på forskjellig vis hvordan et radikalt trosfellesskap kan se ut.

Dette skjedde i hundreåret etter at den vestlige delen av Romerriket var gått i oppløsning. I den såkalte folkevandringstiden var det mye ustabilitet.

– Klosteret blir en usynlig blodgiversentral som pumper ut kunnskap og gir mulighet for trygghet, sier Grosås.

Under ørkenvekkelsen som inspirerte Benedikt, søkte mennesker bort fra karriere, status og kroppslige nytelser. Et særlig viktig forbilde var Antonius den store som levde på 200- og 300-tallet.

– Han understreket at din indre ørken kan bli en hage, men da må du gå til krig mot demonene i bønn, faste gudstjeneste, meditasjon over Skriften, ved å bekjempe onde tanker og påkalle Jesu navn, sier Grosås.

Til kamp mot egoet

Tidlig oppdaget man at det fantes folk som var for ekstreme eller ville utnytte en vekkelsesbølge til egen vinning. Derfor ble det behov for å utarbeide veiledning som kunne sørge for både sunnhet og disiplin.

I den vestlige delen av kristenheten skulle Benedikts regel bli nærmest totaldominerende.

– Han skjønner at egoet ikke er min venn, men at det er noe som jeg er nødt til å kjempe imot, sier Solberg.

Studie av kristent lederskap

Samtidig avgrenset Benedikt seg mot en overdreven åndeliggjøring av tilværelsen. Slagordet var «bønn og arbeid».

Dagene ble organisert i en veksling mellom bønn, bibelstudier og gudstjenestefeiring på den ene siden, og praktisk arbeid på den andre. For eksempel kunne munkene flette kurver eller dyrke jorden.

– Å studere Benedikt er å studere kristent lederskap, sier Grosås.

Solberg mener Benedikt lyktes med å finne en balanse som gjør at han fortsatt kan gi åndelig veildedning.

– Målet er å bidra til den enkeltes vei til helliggjørelse, sier han.

Testet selv klosterliv

Mens det skulle være svært lav terskel for å slippe inn gjester og trengende i klosteret, skulle de som ville bli munker bli nødt til å tenke seg om.

– De måtte banke på døren i fire-fem dager før de fikk komme inn, sier Grosås.

Ved å bli innlemmet i fellesskapet sa de nemlig ja til et streng regulert liv med stor vekt på lydighet. Blant annet var det lagt opp til sju faste tidebønner i løpet av døgnet.

I to år har Grosås selv levd i et fellesskap som praktiserte et livsmønster som minnet om det som blir opptegnet i Benedikts regel.

– Det kan høres strengt ut, men jeg har aldri følt meg så fri, sier han.

Han forklarer det med at man får hjelp til å bli langt mindre styrt av innskytelser som gjør at man mister fokus.

– Menneskets grunnsynd er hovmod. Klosteret er bygd opp på en måte som gjør at man tar knekken på den for første gang, sier Solberg.

Friere med struktur

Å holde seg på ett bestemt geografisk sted er også et poeng.

– Man ser dette stedet som sitt kall og reiser ikke fra kloster til kloster, sier Grosås.

Han mener det kan være til ettertanke også for «vanlige» kristne som kan se sin oppgave i et lokalmiljø.

– Da trenger man ikke alltid lese på Finn om det finnes et bedre hus eller en bedre arbeidsplass, sier han.

Generelt synes han strukturen i klosteret vitner om at den som lever et strukturert liv, er friere enn den som aldri vil forplikte seg.

Brukte fysisk avstraffelse

De to teologene legger imidlertid ikke skjul på at noen sider ved Benedikts regel i dag er forlatt selv av de som er mest entusiastiske for den.

– Det nevnes fysisk avstraffelse. Det finner du ikke i moderne klostre, sier Grosås.

Solberg understreker at hensikten med sanksjoner ikke er å straffe, men å veilede til et bedre liv. Derfor mener han det er langt mer treffende å sammenlikne et kloster med et sykehus enn med et fengsel.

Tegn for verden

– Men noen synes kanskje likevel at et slikt liv bærer preg av å plage seg selv i stedet for å ta imot Guds gode gaver med takk?

– Du går ikke inn dette for å begrense din selvstendighet, men for å leve i et mønster som du skal vokse i glede gjennom, svarer han.

– Det er vel likevel ganske opplagt at dette ikke er et liv for de fleste kristne?

– Bergprekenens etikk kan vi ikke realisere i samfunnet, men et klosterfellesskap kan være et tegn som vi kan speile oss i. Ved å se dem, blir vi minnet om at dette er noe vi er kalt til, sier Grosås.

Trusselen innenfra

Han påpeker at det i alle kristne tradisjoner vil finnes noen som lever mer radikalt - om det er pinsemisjonærer som drar til Kongo eller presten Hans Egede som drev misjon på Grønnland.

– Det som blir problematisk, er når man vil gjøre hele samfunnet til en kloster. Vi må tenke at det finnes en slags spenning som kan inspirere oss.

Solberg tilføyer at det ikke bevisst eller ubevisst skal være et kristent A- og B-lag. Han viser samtidig til at selv om Martin Luther tok et sterkt oppgjør med klostervesenet, gjorde han noen av de samme idealene gjeldende for det kristne hjemmet.

– Den åndelig kampen foregår ikke mot samfunnet der ute, men mot det som ødelegger min relasjon til Gud der inne, sier han.