Herren over dødens makt

Det sies ofte at 17. søndag i treenighetstiden er «høstsemesterets påskedag». Det rimer godt også med tekstrekkenes tekster.

Første rekkes evangelietekst beskriver oppvekkelsen av Lasarus. Og andre rekkes evangelietekst er den vi her skal se på: Jesu oppvekkelse av enkens sønn i Nain. På høstsemesterets påskedag byr tekstene kanskje av og til også på en egen undertone fra det som kalles lidelsens problem.

Foran vår tekst forteller Lukas om Jesu helbredelse av den romerske høvedsmannens sønn. De to beretningene leder sammen opp til avsnittet straks etter vår tekst om Døperens spørsmål til Jesus fra fengselet («Er du Han som skal komme?») og Jesu svar («Gå og fortell det som dere ser og hører …»). Denne plasseringen viser at vår tekst har til formål å identifisere Jesus (a) som den som oppfyller GTs profetier og (b) som Herren over dødens makt.

Lukas formulerer seg på det greske grunnspråket tankevekkende likt med den greske oversettelsen av 1Kong 17,17–24 (= Elias’ oppvekkelse av enkens sønn i Sarepta). Det betyr at vi bør se på den beretningen som profetisk forbilde og mønster for vår tekst.

Nain ligger på Jisreel-sletten ti km sør for Nasaret. Hadde vi filmet hendelsen med TV-kamera fra et helikopter eller en drone, ville vi ut fra vers 11–12 ha sett to prosesjoner som beveget seg mot hverandre og møttes. Nordfra kommer Jesus, disiplene og en folkemengde. Og ut av landsbyporten kommer et gravfølge med minst like mye folk:

11 Dagen etter skjedde det at han dro til en by som heter Nain. Mange av disiplene hans og mye folk gikk dit sammen med ham.

12 Da han nærmet seg byporten, se, da ble en død båret ut. Han var sin mors eneste sønn, og hun var enke. Mye folk fra byen var med henne.

To opplysninger i vers 12 er her særlig viktige. Den døde beskrives som sin mors eneste sønn. Og hun beskrives som enke. Vi befinner oss her i en tid da folketrygd og alderspensjon ikke fantes. Derfor sier disse to opplysningene følgende: Denne enken er det mangedobbelt synd på. For nå har hun ingen pårørende igjen som kan ta seg av henne i alderdommen. Det er tydelig at det er dette som får Jesus til å reagere:

13 Da Herren så henne, fikk han medynk med henne og sa til henne: Gråt ikke!

I tillegg til den viktige understrekningen av Jesu medynk, bør vi i dette verset merke oss at Lukas bruker tittelen «Herren» om Jesus. Det betyr nok at Lukas vil ha oss til å tenke på Jesu guddommelighet. Sønnen er, i likhet med Faderen, «Herren» i betont guddommelig forstand. Dette blir enda tydeligere i fortsettelsen:

14 Så gikk han bort til og rørte ved båren. De som bar den, stanset, og han sa: Unge mann, jeg sier deg: Stå opp!

I dette verset er vi vitne til at en ortodoks jøde (kledd som en fariseer) våger å røre ved båren til en som er død, trass i renhetsforskriften i 4Mos 19,11+16. Allerede dette vitner om at Jesus aktet å helbrede. Deretter helbreder Jesus – med det myndige skapende ordet som Lukas refererer så inntrykksfullt. Bare den treenige Gud selv rår over ord med en slik iboende skaperkraft. Virkningen beskrives også sterkt og inntrykksfullt:

15 Da satte den døde seg opp og begynte å tale, og han ga ham til moren hans.

Ikke minst i dette verset kan vi se hvordan Lukas lar setningene minne om Elias’ oppvekkelse av enkens sønn i Sarepta (se 1Kong 17,23f). Samme likhet ser vi også i fortsettelsen:

16 Alle ble da grepet av frykt, og de priste Gud og sa: En stor profet er reist opp blant oss, og: Gud har gjestet folket sitt.

17 Og dette ordet om ham kom ut i hele Judea og i hele landet der omkring.

Her er det helt tydelig. Dette underet har fått folk til på tenke at Jesus er en av de virkelig store profetene, akkurat som Elia i 1Kong 17. Antakelig kan folk endog ha tenkt til og med et skritt lenger: Kanskje er Jesus «den nye Moses» som ble lovet i 5Mos 18,15?

Det nytestamentlige svaret er et klart ja. Derfor inviterer denne teksten oss til å forkynne både tonaturlæren og læren om Kristi profetiske embete (som Evsebius og de gamle reformasjons-teolog­ene kalte det).

At ordet om Jesus kom ut i «hele Judea», mens Jesus faktisk befant seg nord i Galilea, handler om hvor langt ryktet bredte seg. Men langt i sør satt Døperen i Makerus-fengselet til kong Herodes. Og dit flytter som nevnt Lukas nå oppmerksomheten idet vår tekst toner ut, slik at understrekingen av Jesu profeti-oppfyllelse skal bli enda tydeligere.

Allerede i Luk 4,24ff hadde Jesus ellers minnet om at det fantes mange enker i Israel i Elias dager, men Elia ble sendt til en enke i Sarepta, utenfor Israels grenser. I denne teksten har Jesus inderlig medynk med en dypt ulykkelig enke. Men igjen: Det fantes (og fins) mange slike enker. Og det leder tanketråden fra denne teksten i samme retning som de to lesetekstene, til lidelsens tankeproblem.

Filosofen Epikur formulerte dette problemet logisk: «Hvis Gud var god, ville han ønsket å gjøre menneskene lykkelige. Og hvis Gud var allmektig, ville han også vært i stand til det. Men menneskene er jo ikke lykkelige. Ergo må Gud mangle enten godhet, eller allmakt, eller begge deler.»

Mot Epikur må kristen forkynnelse svare at Guds allmakt ikke innebærer at Gud fratar menneskene frihet til å velge mellom det gode og det onde. Det er denne valgfriheten som gjør lidelse mulig. Mot Epikur må vi for det andre anføre at godt og ondt etter syndefallet er blitt en sammensatt sak.

Fristeren fristet med et «sammensatt onde», og Gud svarte med en frelsesplan som består av et «sammensatt gode» (C. S. Lewis). For Jesus må jo selv lide. Men det gjør han for å frelse. (= Et sammensatt gode).

Endestasjonen for både søndagsteksten og det bakenforliggende lidelsens problem er derfor Jesu kors på Golgata. Bare der får vi den oppklarende informasjonen som lidelsen i verden roper til Gud etter, at allmaktens og allgodhetens Gud virkelig har grepet inn mot lidelsen i verden.