Herrens trær og Herrens grevling
Jeg skal glede meg sammen med Herren. Over hans trær, over himmelhvelvet, over månen. Og treffer jeg en grevling er det bonus.
«Jeg tror at Gud har skapt meg og alle andre skapninger ... Han holder alt dette ved lag…»
Ikke noe kapittel i Bibelen er som 1. Mosebok 1. Den suverene Gud taler, og det skjer. Han byr, og det står der. Han lar skapningene få sin plass under solen. Han ordner hele livsrytmen. Han er målrettet, resultatorientert. Men han bærer en uro. Hvileer uaktuelt. Ikke før mennesket er skapt. Så skaper han mennesket. Taler til det. Utfordrer det. Da først kan det bli hviledag.
Men trekker han seg tilbake? Nei.
Det ser vi i et annet kapittel i Bibelen. Også det er unikt. Salme 104. Her trer hele skaperverket fram for våre øyne. Vi ser resultatet av 1 Mosebok 1.
Men hva er det vi leser? Vi leser at Gud fortsatt er aktiv, hans hånd er strakt ut, hans skaperord er virksomt. Mye av salmen er i nåtid. Presens.
Og den som handler, er Gud. Han lar kilder velle fram i dalene. Han vanner fjellene. Han lar gresset gro. I dag. I 2014.
En kveld i april gikk jeg over en åskam i Ytre Enebakk. Det var skumringstime. Bjørk og gran omsluttet stien. Jeg ante så vidt den dempede grønnfargen på bjørkene. Halvmånen sendte en lysning over grantoppene.
Plutselig gikk pulsen opp i 120. Foran meg på stien var et loddent dyr. Hodet strakk seg imot meg med et par hvite og svarte striper. Halvmørket gjorde dyret større enn det var. Jeg rørte meg ikke før dyret vendte hodet framover og sprang videre nedover stien.
«Å, en grevling», sa madamen da jeg kom hjem. Det var altså en grevling. «Ja, og den kan bli hissig», sa hun. Hun leser ofte om dyr og fugler.
Ikke lenge etterpå leste jeg Salme 104. En skapelsessalme. Kveldsturen min ble satt i perspektiv.
Jeg hadde hatt med Gud å gjøre. « Du sender mørke, og det blir natt,» sto det. Gud gjorde månen til å fastsette tidene. Trærne kalles « Herrens trær» (v. 16). Ja, her omtales endatil grevlingene.
Min kveldstur gjennom skogen … ja, nettopp: Et møte med Skaperen. Hans trær. Hans himmel. Hans måne. Hans grevling.
Det var ikke vanskelig å istemme vers 24: «Herre, hvor mange dine gjerninger er! Alle har du gjort med visdom, jorden er full av det du har skapt.»
Denne andaktens hovedpoeng er at urhistoriens Gud er ikke borte. Han er nær, han er oppholderen. Salmisten bryter ut i direkte tiltale til Gud: «Du gir dem, de sanker.
Du åpner din hånd, de mettes med det gode … Du sender din Ånd ut, de blir skapt, du gjør jordens skikkelse ny igjen … Herren glede seg i sine gjerninger!»
I kveld skal jeg ta samme turen over åskammen. Jeg skal glede meg sammen med Herren. Over hans trær, over himmelhvelvet, over månen. Og treffer jeg en grevling er det bonus.
«For Gud er en levende Gud. Hans Ånd en livgivende Ånd. Hans ord er et skapende ord. Hans hånd er en formende hånd.»
Debatten om skapelsen må ikke glemme Salme 104. Og vi må ikke bli så blaserte at vi ikke hører lovsangen fra skaperverket. Skapningen priser sin Skaper.
«Planter av hvert slag som sår seg i livsfriske lier. Frukter med frø i som spirer langs åskammens sider. Frodige trær, vaier i skiftende vær, skogen sin skaper lovpriser.»