«Hold fast på mors og fars lære»

Salomos Ordspråk er et såkalt visdomsskrift. I Bibelen er også Jobs bok, Forkynnerens bok, Høysangen og enkelte av Salmene i Salmenes bok visdomstekster.

Den visdommen som det da er snakk om, har ikke primært med filosofi (= «kjærlighet til visdom») å gjøre. Men det handler om en mer pedagogisk visdom, å reflektere over vise og kloke livs-observasjoner med sikte på å lære mer om selve livet.

I oldtiden fantes det eldgamle visdomsmiljøer av dette slaget i både Egypt og Mesopotamia. Man har bevart visdomstekster derfra som skal være til dels en god del eldre enn Bibelens visdomsbøker.

Men Bibelens visdomsbøker tar sats i et særegent grunnsyn på visdom: «Å frykte Herren er begynnelsen til visdom» (Ordspr 1,7).

Boktittelen «Salomos ordspråk» står i Ordspr 1,1. Det hebraiske ordet som er oversatt med «ordspråk», har en verbalrot som betyr «si noe som ligner». Og det er et kjennetegn ved de gamle ordspråkene: At man observerer ting som ligner hverandre og formulerer det som utsagn med iboende sammenligninger.

Opplysningen om kong Salomo i bok-overskriften er også lærerik. Han søkte selv visdom. Og han hadde bred internasjonal kontakt, både mot Egypt, Jemen og Mesopotamia. Deler av Ordspråksboken stammer nok fra Salomo selv, men boken oppgir også andre forfattere, så som Agur og moren til Lemuel (= arabiske oldtids-fyrster?).

I profetenes periode av Israels historie kan det være grunn til å se for seg noe i retning av tre «embeter»: prest, profet og vismann. Og vismannens rolle var å stille all visdoms-undervisning inn under gudsfryktens overordnede perspektiv.

I NT kryr det av beviser på hvor glade både Jesus, Peter og Paulus var i å sitere fra visdomsbøkene. Derfor bør også vi lære oss å bli glad i denne delen av Guds ord.

Vår søndagstekst er hentet fra en visstnok yngre del av boken (1,8 – 9,18), der enkelte gresk-påvirkede hebraiske gloser er i bruk. Avsnittet faller i 13 deler. Hver del (unntatt den aller siste) begynner med «Min sønn». Det kan bety at visdomslæreren her underviser noen i sin egen familie. Eller det kan bety at læreren tiltaler eleven(e) sin(e) på denne kjærlige og familiære måten.

Et høydepunkt i hovedavsnittet kommer i underavsnitt nummer 13 (se kap. 8, dvs. etter vår tekst). Der tar visdommen selv ordet og forteller at hun (= hebraisk hunkjønnsord) var sammen med Gud Fader på skapelsens morgen og medvirket ved skapelsen (Ordspr 8,22). Det er utgangspunktet for den gamle kirkes «visdoms-kristologi», læren om at visdommen dypest sett er identisk med Jesus selv.

Og med den tanken i bakhodet er det dobbelt lærerikt å vende blikket mot vår søndagstekst som innleder underavsnitt nummer elleve, sitat:

20 Min sønn, hold fast på din fars bud, og forlat ikke din mors lære!

Visdomslæreren underviser i dette underavsnittet egentlig om ekteskapsbudet (se 6,24ff). Men som versene våre demonstrerer, tar læreren først sats i foreldre-budet: «Hedre faren din og moren din, så dagene dine må bli mange i det landet Herren din Gud gir deg.» (se 2. Mos 20,12 = 5. Mos 5,16).

I likhet med ordspråk flest er også dette verset utformet med det som heter «leddenes parallellisme». Det betyr at versets andre halvdel gjentar og belyser første halvdel, men med andre ord. Derfor viser vers 20 at «bud» (hebr «mitsva») svarer til «lære» (hebr «thora»).

Og tanken i dette verset er at det egentlig er mor og far som er den fremste læreren for sønn og datter i huset. Alle andre lærere opptrer så å si på vegne av mor og far (inkludert moderne skolelærere).

Tanken i foreldre-budet er at mor og far av Gud har fått hvert sitt høyhellige embete. I møte med barna skal de avfotografere Den treenige Guds inderlige kjærlighet. Det skal mor og far gjøre til hverdags og i helg. Og mest av alt skal de gjøre det på den måten at barna får se levende modeller på mennesker som selv drives og motiveres av Gudsfrykt – i smått og stort.

Og barna skal svare på dette med å hedre og ære mor og far – fordi de står i Guds sted.

Luther skriver i Store katekisme: «Gud har villet at det å være mor og far skulle stå høyere i rang enn alle andre stender og ordninger.» «Du skulle være lykkelig og prise Gud fordi han har valgt deg og gjort deg skikket til å utføre en gjerning som er så dyrebar, og som han er så tilfreds med. Selv om den ser liten og ubetydelig ut, så se til at du regner den for stor og betydningsfull, ikke på grunn av din verdighet, men fordi den har sin plass i den juvelen og dyrebare skatten som heter Guds ord og bud.»

Etter innledningsverset fokuserer søndagsteksten vår på sønner og døtre idet de tar imot mors og fars lære og bud. Det skal skje slik:

21 Bind dem alltid til hjertet ditt, knytt dem fast om halsen din!

22 Når du går, skal de lede deg. Når du ligger, skal de verne deg. Og når du våkner, skal de tale til deg.

Her møter vi fem symboltunge forskrifter for sønners og døtres mottakelse av mors og fars undervisning: (1) «bind dem til hjertet» = la dem gjennomsyre tankene (hjertet = tankenes bosted), (2) «knytt dem om halsen» = la dem bli like selvsagt som pustingen din, (3) «lede deg når du går» = på hele livsvandringen, (4) «verne deg når du ligger» = så du får trygg og rolig søvn, (5) «tale til deg når du våkner» = slik at våkenlivet ditt hver dag preges av Guds bud.

Etter disse fem forskriftene kommer som et sjette motiv selve begrunnelsen, sitat:

23a For budet er en lykt og læren et lys.

Her viser vers 23 oss tilbake til «fars bud» og «mors lære» i vers 20 og begrunner påminnelsen om fastholdelse i med et toleddet vesensutsagn: Budet og læren er av vesen og natur lykt og lys. Livsvandringen foregår i denne verdens mørke. Da er lykt og lys velsignede goder.

Og som nevnt: Det er etter denne innledningen at underavsnittet fortsetter (i versene etter vår tekst) med å undervise sønner og døtre om ekteskapsbudet.