Høstens skjønnhet

For noen dager siden la jeg søndagsturen til en park i nærheten av der jeg bor. Det ble en flott opplevelse. Trærne var kledd i sin vakreste fargeprakt. Det var nesten som om de konkurrerte i en skjønnhetskonkurranse hvor det gjaldt å vise seg fram fra sin peneste side. Det var høstens skjønnhet som møtte meg denne dagen.

Høsten er ei spennende tid. Spennende fordi vi høster inn grønnsaker og frukt, ja, mye av det vi trenger for å leve.

I det skjulte faller frø i jorden. Det virker som om de dør, men nettopp ved at de blir begravd, skapes det nytt liv.

Jesus skjønte høstens grunnlov: «Sannelig, sannelig, jeg sier dere: Hvis ikke hvetekornet faller i jorden og dør, blir det bare det ene kornet. Men hvis det dør, bærer det rik frukt.» (Joh 12,24)

Et av høsten store, vakre paradokser, er nettopp dette at det som dør blir til liv. Jesu død ble til liv for oss. Ved å dø fra oss selv, finner vi oss selv i Herrens oppstandelseskraft. Kanskje er det nettopp dette alle høstens farger vitner om?

Høsten er også kontrastenes tid. Denne uka har jeg opplevd vakre dager med sol og høstens skarpe farger, men også grå dager med tåke og øsende, pøsende regnvær.

Noen ser høstens skjønnhet i stormen og skyhøye bølger som slår imot land. Selv foretrekker jeg en stille tur i parken en vakker høstdag. Mens jeg går, faller noe av løvet mot jorden. Men jeg mister ikke motet av den grunn. For jeg vet at det fallende løvet er en proklamasjon om at livet er sterkere enn døden. Nytt liv er på vei!