Høyre-politiker fant Gud i en spansk katedral

Det er en sommerdag i 2017. Høyre-politiker og stortingskandidat Lene Westgaard-Halle maler husveggen på en gård utenfor Larvik. Så smeller det voldsomt. Hestene på nabogården vrinsker. Noen skriker. Lene løper mot veien. I grøftekanten ligger en motorsyklist, nettopp påkjørt av en bil.

Sammen med mannen sin setter Lene i gang livredning, men livet står ikke til å redde. Etterpå tenker katolske Lene på det nære møtet med døden, og på dem som nå står igjen. At det er vondt, men at hun tross alt hadde prøvd å ­hjelpe.

20 år tidligere er hun og bestevenninnen klar for å starte russefeiringen. Endelig nærmer de seg slutten på mange år med skolegang. Tre dager før russeåpningen skjer det forferdelige. Venninna får drypp på hjernen og dør. Ateisten Lene står knust tilbake.

Men så begynner de store, eksistensielle spørsmålene å komme. Hva om det er noe mer? Hva skjer etter døden?

– Dødsfallet var en inngang til å begynne å tenke litt annerledes, sier stortingspolitikeren i dag.

Dagen møter henne på Stortinget. I høst ble hun for første gang valgt som stortingsrepresentant for Vestfold Høyre. Hun sitter i energi- og miljøkomiteen, men har engasjert seg i den pågående debatten om bioteknologi i partiet. Og hun dras ofte fram når det trengs en med konservative synspunkt i en politisk debatt.

Kontoret i fjerde etasje i folkeforsamlingen prydes av bilder fra ulike reiser.

– Der er den katolske katedralen jeg gikk i i Spania. Er den ikke fin?

Trosvandring

Westgaard-Halle vokste opp i et ikke-kristent hjem på Åskollen i Drammen. Familien var medlemmer i Den norske kirke, og faren gikk i kirken julaften, men det var også det.

– Alt jeg kunne om kristendommen lærte jeg på skolen. Jeg ba moren min om å melde meg ut av statskirken, men hun nektet av en eller annen grunn. Men jeg konfirmerte meg borgerlig, sier hun.

Østlendingen gikk gjennom tenårene som ateist og opposisjonell til kristendommen, helt til hun mistet bestevenninnen like før russetiden.

– Den opplevelsen trigget tanken om at det er noe mer. Jeg ble agnostiker, tror jeg.

Hun besøkte Den norske kirke i sin begynnende trosvandring, men følte seg ikke hjemme.

– Mitt inntrykk av den protestantiske kirken der jeg vokste opp var at den var asketisk, ren og med harde og vonde trebenker. Og fordømmende.

Det motsatte møtte hun i en katolsk kirke. I 20-årene bodde Lene et par år i Spania. I nabolaget var det en fin, katolsk katedral som hun begynte å besøke for å finne roen.

– Det kirkelige miljøet var naturlig og inkluderende. At jeg ikke var katolikk var helt greit. Folk stakk på kafé etterpå og ungdommer traff hverandre gjennom kirken.

Kontrasten til kirken i Norge var stor.

– Det var liv, farger, sang og glede, og kirken var en del av hverdagen, ikke noe du gjør en time på søndagen. Det åpnet øynene mine for hva en kirke kan være. Som konservativ sammenfalt den katolske kirken godt med mindre personlige verdier som jeg hadde utviklet uavhengig av religion.

En trygg havn

Tilbake i Norge tok hun kontakt med den katolske kirken i Larvik og fikk flere samtaler med pateren.

– Jeg hadde mange kritiske spørsmål og regnes nok som liberal i den kirken, for eksempel i spørsmålet om homofili. Men jeg ble overrasket over hvor gode samtalene ble. Det ble en god prosess.

Det endte med at hun konfirmerte seg katolsk og konverterte til katolisismen.

– Jeg opplever den katolske kirken som veldig inkluderende. Det er kanskje litt paradoksalt, de kan bli oppfattet som veldig firkantet og fremmed.

Hun ble medlem på et tidspunkt da det stormet rundt henne politisk i forbindelse med en nominasjonskamp i Larvik.

– Det var en utfordrende periode med ubehagelige oppslag i media, og jeg var spent på hvordan kirken i Larvik ville ta imot meg. De leser jo også aviser. Så jeg gjemte meg på bakerste benk. Folk kom og håndhilste og dro meg med på kirkekaffe. De sa det var hyggelig jeg var der og de blåste i den kontroversielle saken. Nå var jeg i kirken. Det var trygt og godt og føltes som hjemme.

Hun bor fortsatt i Larvik, på en bondegård med sin protestantiske mann. Julaften går de til luthersk gudstjeneste midt på dagen, og til katolsk midnattsmesse på kvelden.

– Kontrasten er så klar, og jeg får bekreftet at jeg er katolikk. Jeg liker veldig godt de høytidelige rammene. Jeg har vært i en baptistkirke i USA med rockekonsert, voksendåp i basseng, kjempekor, el-gitar og svære skjermer, lys og sånt. Det er kult, men det er ikke det religion er for meg.

Snakker med Gud

Som travel politiker får hun ikke gått til messe i kirken hver søndag, men hun setter pris på det når hun får tid.

– Det er en friperiode med litt meditasjon, å komme seg vekk, slappe av og ikke tenke på seg selv og sin egen hverdag.

I hverdagen snakker hun med Gud inni seg om vanskelige ting og det hun er takknemlig for.

– Det hjelper meg i hverdagen til å ha fokus på de riktige tingene. Det har gjort meg til et mer positivt menneske etter jeg ble kristen enn tidligere. Før var jeg nok mer konfliktsøkende og firkanta, nå har jeg en ro, kanskje mer tål­modighet.

– Hvem er Gud for deg?

– Jeg vet ikke om Gud fins, jeg tror. Det gir både trygghet og frihet å ha noen å snakke med når jeg har det tøft, en jeg takker når jeg setter pris på ting i hverdagen. Det gjør meg sterkere som menneske. Jeg kan ikke se for meg at alt det fantastiske i verden er meningsløst. Det må være noe større.

– Andre mister troen når de opplever traumer, mens din ble vekket av det?

– Jeg har aldri hatt et bilde av Gud som en som sitter og detaljstyrer livene våre. Det vil skje både gode og vonde ting, og jeg er ikke blant dem som sier at det er en åpenbar mening med å miste noen.

– Men du snakker med ham om hverdagslivet?

– Ja, jeg gjør jo det. Men det er kanskje mest for min del. Det tilfører noe i livet som er utelukkende positivt. Dersom man har hatt tøffe opplevelser med religion og din eneste relasjon til kirken er å sitte på en hard kirkebenk hver søndag, skjønner jeg godt at du ikke er kristen.

Nei til eggdonasjon

Det var skolepolitikken og kampen for medlemskap i EU som dro henne til Høyre i ungdommen. Nå kjenner hun til flere katolikker i partiet, men ante ikke at partikollega fra samme kontorkorridor på Stortinget, Stefan Heggelund er kristen. I fjor vår skrev Dagen om hans vei til troen.

– Hæ, er han kristen? Kanskje vi må lage et eget nettverk, spøker hun.

– Selv om man er kristen i Høyre, er det ikke noe fremtredende utover at vi er tuftet på et kristent verdigrunnlag. Jeg pusher ikke min religion på andre, med mindre de spør.

– Hvordan er det å være konservativ på verdispørsmål i Høyre?

– Veldig greit, egentlig. Folk forventer nesten at jeg skal være det, og jeg dras fram når vi skal ha konservative i verdidebatter.

(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));

Innlegg av Dagen.

Hun er med i energi- og miljøkomiteen og opptatt av grønn teknologi, men har også engasjert seg i interne debatter om bioteknologi. Før jul var hun en av tre Høyre-kvinner som kom med hvert sitt synspunkt på eggdonasjon i Dagen.

– Jeg har landet på at jeg er mot eggdonasjon. For meg handler det overhodet ikke om likestilling, fordi det å donere egg er en helt annen prosess enn å donere sæd. Så er spørsmålet hvor vi skal ta pengene fra for å betale for prosedyren. Skal folk få betalt for å donere egg? Kan det ende med at de med dårlig råd donerer for å tjene penger, selv om de ellers ikke hadde gjort det?

Abortdebatt

– Er du mot abort?

– Jeg ønsker at alle liv skal få lov til å leve, men jeg vil ikke tilbake til strikkepinnene. Det er noe med enkeltindividers frihet. Men vi er nødt til å snakke om det høye aborttallet. Når fosteret er tolv uker, er alle organer på plass. Jeg får vondt inni meg når folk velger det bort. Jeg synes det er ubehagelig at det tas 15.000 aborter årlig i Norge og det ikke er et tema, sier Lene Westgaard-Halle.

Hun har venninner som har tatt flere aborter.

– Jeg tenker at noen burde ha snakket med dem på et tidspunkt. Jeg tror flere av dem hadde blitt fantastiske mødre på det tidspunktet de var gravide. Vi må ikke hindre folk i å ta abort, men gjøre det enkelt å velge å få barn, sier Høyre-politikeren.

– Du er opptatt av å redde liv, men ikke alltid skape det?

– Når 15.000 blir abortert, mens mange ønsker å få barn... Jeg synes det er vanskelig. Det er en utfordring at landsmøtet i april skal diskutere eggdonasjon en hel helg, noe som ikke vil gjelde mange, mens ingen vil snakke om aborttallene. Vi må kunne snakke om virkemidlene, uten å røre retten til selvbestemt abort.

Inviterer KrF

Hun peker på at det blir mye følelser involvert når noen i Høyre prøver å endre politikk rundt abortloven.

– Det er nesten håpløst med en rasjonell tilnærming i møte med noens personlige historie. Du kan ikke argumentere mot følelser. Det gjelder også eggdonasjon.

– Hvem vinner debatten om eggdonasjon på landsmøtet, tror du?

– Høyre har lenge vært delt på midten for og mot. Jeg tror nok jeg går mot et tap på landsmøtet. Det har vært en endring. Jeg tror mye handler om at folk ikke har satt seg så godt inn i hva eggdonasjon er.

– Regjeringen fikk kritikk fra KrF for ikke å ta med den kristne kulturarven i den nye regjeringsplattformen?

– Jeg skjønner at de er bekymret. Men det er jo bare å bli med i regjering, det hadde vært fantastisk! Jeg tror KrF hadde balansert dette på en god måte. For Høyres del står vi så støtt på den kristne kulturarven at det ikke har noe å si om det står i regjeringserklæringen.