Høysangen i NT

En «høysang» er en tekst som på en særlig poetisk måte og med høystemte ord skildrer noe viktig. 

Det gamle testamente har en hel bok som er blitt kalt Høysangen. I Det nye testamentet har kapittel 13 i Første Korinterbrev fått tittelen høysang; kjærlighetens høysang.

Kjærlighetens høysang er plassert mellom to kapitler der temaet er kristnes innbyrdes forhold. Især gjaldt det nådegavene og de ulike tjenestene i menigheten. I Korint var virksomheten truet av en «hvem-er-størst»-mentalitet. Begrepet kjærlighet i «mellomkapitlet» har derfor en kritisk undertone. 

«Kjærligheten er tålmodig, er velvillig. Kjærligheten misunner ikke. Kjærligheten skryter ikke, den blåser seg ikke opp. Den gjør ikke noe usømmelig, søker ikke sitt eget, blir ikke bitter, gjemmer ikke på det onde. Den gleder seg ikke over urett, men gleder seg ved sannhet. Den utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt» (1. Kor 13,4–7).

Slutten av denne høysangen omtaler troen, håpet og kjærligheten når kristne samles: «Men størst blant dem er kjærligheten» (vers 13). Paulus sikter til den kjærligheten som Ånden har utgytt i hjertene våre når evangeliet går opp for oss, en kjærlighet som binder oss sammen som frelste syndere.