Hun har valgt å tro – mange ganger
Med årene har troen blitt en bærebjelke i alle livets situasjoner i Therese Slobs liv.
Hun er utøvende dansekunstner, gift med Ruben-Arie og mor til to barn. På fritiden er ekteparet med i lederskapet i Hverdagskirken på Hamar.
Torsdag hadde Slob performance-seminar på Pinsevennnenes sommerstevne på Hedmarktoppen. Et sentralt spørsmål i forestillingen er hvorfor det er så trangt når Gud er så stor.
Annonse
«Tør du gi meg handa»
Slob er vokst opp i et kristent hjem. 19 år gammel tok hun en aktiv bestemmelse om å velge å tro - på tross av at hun var på et vanskelig sted i livet.
– Jeg var på turné med VG-lista og danset for den norske sangeren Maria Arredondo. En natt opplevde jeg et slags gudsnærvær på hotellrommet. Det opplevdes som en berøring av Guds omsorg, en slags fornemmelse av at Gud strakte ut en hånd og på den måten ville si: «gi meg handa di». Jeg har alltid trodd at Gud finnes, men jeg tvilte på om han var god og om jeg kunne stole på Han, Men den natta valgte jeg troen. Jeg sa til Gud at selv om jeg ikke skjønner eller forstår alt, og selv om jeg ikke er enig i alt, så vil jeg velge å tro.
– Endret det noe i deg?
– Ja og nei. Depresjon og angst som jeg slet med den gangen forsvant ikke. Det var nok mer det at jeg klamret meg fast til noe. Det er en klisjé, men like fullt likevel sant; troen ga meg et håp. Det ble begynnelsen på en reise som tok mange år. Siden da har jeg valgt å tro mange ganger. Når det oppstår vanskelige situasjoner, velger jeg å ha tillit til Gud fremfor mitt eget intellekt. Derfor er det noen ganger godt å si «jeg vet ikke». Jeg trenger ikke å ha svarene.
– Tillit bygges over tid
– Er det strevsomt å velge å tro gang på gang?
– Det er mindre strevsomt nå, for tillit bygges over tid. De første tre-fire årene gikk jeg og ventet på at jeg skulle bli skuffet, men etter hvert har jeg lært at troen holder.
Annonse
– Hvordan har troen preget livet ditt?
– Den gir en bunn inni meg selv som bærer selv om jeg kollapser. Og så tror jeg at jeg har blitt ærligere og sannere.
I perioder har Slob kjent at det har vært viktig å rydde i hva som er kristen kultur og hva som er kjernen og den egentlige troen.
– Jeg synes ofte at den kristne kulturen har en tydelig ramme man skal passe inn i. Når man kjenner at man ikke passer inn, kan man få en opplevelse av at dette ikke er for meg. Kulturen og folka rundt er lett å forveksle med selve troen. Det kan være så mange normer «i lufta» og mellom linjene som det ikke er lett å sette fingeren på og som blir til over tid. Det handler om forventninger, kultur, måter å snakke, være på osv. Vi kristne snakker ofte om frihet, men det eksisterer ikke på ordentlig hvis ikke det er frihet til å la være. Da er det bare en ny regel.
– Han var så veldig seg selv
– Er det noen personer som har betydd mye for troen din?– Ja, morfaren min. Han døde for et år siden, men det var lett å se at han var kristen ut fra hvem han var, prioriteringer og valgene han tok. Han var en tydelig og litt brysk danske med god forretningssans og masse humor, utrolig ærlig, raus, ydmyk og sann. Han var så veldig seg selv og oppriktig glad i Jesus.
Bare et menneske
– Hva har vært utfordrende ved å tro?
Annonse
- Mange ting. Når man opplever brutalt vonde ting, opplevelser som setter seg i sjela og former hvordan man ser verden, da kan det være vanskelig å stole på at Gud er god og allmektig på samme tid. Nå velger jeg å lande i at jeg ikke trenger å forstå alt. Gud er Gud, og jeg bare er et menneske.
En dag, når Therese er hjemme hos Gud, ser hun for seg at hun kommer til å ta opp et par ting i det hun kaller «det himmelske råd». Inntil da ønsker hun ikke at spørsmålene skal bli for dominerende.
Kunsten og dansen
Slob var bare 13 år gammel da hun bestemte seg for å satse på dansen. Hun sto opp klokka 05.00 hver morgen for å trene. 16 år gammel dro hun til England for å gå på danseskole. Noen år senere utdannet hun seg ved balletthøgskolen i Oslo.
– Jeg kommer i kontakt med meg selv og med Gud når jeg danser. Jeg tenker at hvis vi tror at Den hellige ånd bor i oss, så må vi være i kontakt med oss selv også. Gud har skapt oss i sitt bilde, til skapende mennesker. Når den skaperevnen får flyte, kjenner jeg at jeg virkelig lever og at jeg lander i relasjonen min til Gud.
Slob er gift med Ruben-Arie og mor til to. Hun vet hva det vil si å vokse opp i et kristent hjem. Nå er det hun som skal gi troen videre til sine barn.
– Hvordan gjør du det?
– Jeg liker å stille dem spørsmål. Det gir rom for refleksjon og gode samtaler. Jeg ønsker ikke å gi dem absolutte, ferdigtygde svar.
Annonse
Tobarnsmoren er opptatt av at troen må vises i hverdagslivet.
– Å be og å spørre Gud om hjelp, er en naturlig ting. Når barna spør, er jeg også ærlig på at der er ting jeg ikke vet.
– Så tenker jeg også at barn trenger å se foreldre som er hele mennesker og som tør å vise at de også er sårbare, eller at vi kan være uenige. Ganske ofte må vi be hverandre om tilgivelse. Jeg tror at Gud trives godt der vi tør å være sanne menneseker, sier Slob.
