«Hva betyr vel lidelse når dette livet er så kort?»
For to og et halvt år vurderte Kenneth Bakken å reise til Sveits for å få gjort slutt på livet.
Han var bare 23 år gammel da han fikk konstatert at han hadde Huntington sykdom. Som sin far og bestefar før det. Dagen møtte Kenneth Bakken første gang for fire år siden. Da var han 28 år gammel og hadde begynt å blogge om lidelsen:
«Jeg vil hjem! La meg blir påkjørt av en lastebil eller buss, Gud! Så går det kjapt og brutalt. Men vennligst ikke la meg overleve, i din påståtte «nåde», til et liv med Huntington uten armer og bein. La heller min bortgang være smerteløs og fredelig - i motsetning til livet her», skrev han den gangen.
Bakken hadde sett hvordan faren langsomt ble dårligere, måned for måned, år for år.
Den tydeligste følelsen
Huntington sykdom en arvelig hjernesykdom som kan gi motoriske, psykiske og kognitive forandringer. I tenårene levde Bakken med frykten for at han var en bærer av sykdommen.
Når Dagen møter ham i Oslo i oktober, har det gått ni år siden han fikk diagnosen. Jeg registrerer at han har blitt tynnere og at han går litt «kantete».
Han er reflektert når han snakker, men har av og til problem med å fullføre hele resonnementet. Depresjonen som plaget ham forrige gang vi møttes, er vekke. Han har droppet alle medikamenter mot angst, søvnløshet og depresjon.
– Kjenner ikke følelser lenger
Sykdommen gjør at følelseslivet flates ut. Som et resultat av det kjenner han ikke så mange følelser lenger. Unntaket er gleden han har kjent på siden Gud grep inn i livet hans for ett og et halvt år siden.
For drøye to år siden var situasjonen en helt annen. Da livet var på det svarteste, vurderte han å reise til Sveits for å få gjort slutt på livet.
– Jeg snakket om det med venner og familie. Det var ikke kjekt for dem å høre, konstaterer han.
Gud talte
Da livet var som svartest, opplevde han at Gud talte inn i samvittigheten hans: «Når du tenker slike tanker, viser du at du ikke stoler på meg og mine løfter om at jeg skal være med deg i alle livets situasjoner.» Omtrent slik hørtes det ut.
Stemmen satte ham fri fra selvmordstankene. Han har aldri kjent på dem siden.
«Det finnes et liv i frihet og i grønne enger, som jeg har lengtet etter å få leve i nesten helt siden min far ble diagnostisert da jeg var liten gutt. Jeg fant ikke freden selv. Det var bare Jesus som ledet meg. Jeg overvant ikke sorgen selv. Det også var bare Jesus som brøt gjennom mørke skyer av bekymringer og bitterhet, som tynget min sjel,» skriver han på blogginnlegget som han har kalt: «Takk, Gud, for lidelsen.»
Dyrket egen lidelse
– Jeg hadde aldri trodd jeg skulle skrive de ordene. De kom som et resultat av at Gud talte og hans forsikring om at «min nåde er nok for deg.»
– Hvor startet prosessen ut i frihet?
– Det åndelige gjennombruddet kom av å høre på talepodkaster til den amerikanske pastoren John Piper. Han snakker ærlig og direkte om lidelse og det ondes problem. Jeg er ikke enig med Piper når han sier at folk som klager til Gud synder. Det er ikke god teologi, men forkynnelsen fikk meg til å innse at jeg hadde dyrket min egen lidelse. Gud er relevant i alle livets situasjoner, slår han fast
Ville aldri ha forlatt troen
I ettertid ser han hvordan han levde i en ond sirkel der han gravde seg stadig sterkere og lenger ned, noe som resulterte i mindre kontakt med folk.
– Jeg isolerte meg. Mye fordi jeg ikke orket så mye og fordi jeg var vant til å være alene. Livet besto av elendighet som ble erstattet av ny elendighet.
– Tenkte du noen ganger på å ta farvel med troen?
– Aldri. Jeg har vært i opprør mot Gud og vært uenig med ham i mange ting. Samtidig måtte jeg erkjenne at «min visdom er mindre enn din visdom». Heldigvis bevarte han meg gjennom.
Normalt å kjenne sorg
Bakken understreker at det er normalt å kjenne på sorg og smerte når man mister noen eller blir uhelbredelig syk.
– Men min opplevelse var at jeg hadde gått i så mange år og forlenget mitt eget mørke. Jeg gjorde nærmest sorgen til min egen avgud. Min grunntilstand var å ha det fælt.
Da han var lengst nede, tenkte han bare negative tanker om den han var.
– Jeg var en feilvare som Gud ikke kunne bruke til noe som helst. Jeg kunne bare sitte der og råtne til jeg en dag forsvant fra denne jorda og kom hjem. Derfor var det en fantastisk opplevelse at Gud grep inn. Det hjalp meg å finne tilbake til gleden i små ting og å sette andre foran meg selv. I alle fall i litt større grad enn tidligere, legger han til.
Begynte å takke
Møtet med Gud for ett og et halvt år siden ga Bakken en påminnelse om å begynne å takke. Det var vondt i starten, for hva skulle han takke for? Etter hvert opplevde han at takken ble en beskyttelse mot mismotet og den onde selv.
– Holder vi blikket på Jesus og ikke fokuserer på at vi drukner, som Peter, så vinner nåden frem i oss.
I dag opplever jeg at det er godt å takke, noe som egentlig er helt absurd. I månedsvis har jeg kjent på en følelse som gir meg trang til å hoppe og juble. Nå takker jeg for det jeg har gjennomgått i livet. Det er Guds paradoks, men det er fantastisk å kjenne på gleden.
– Gud kan bruke meg
Livet vi lever her på jorden er så forsvinnende kort. Det setter ting i perspektiv, sier han, og legger at det er fånyttes å kjempe mot motløshet i egen kraft.
– Det er en kamp en må ta fylt av Guds ånd, så en går i ferdiglagte gjerninger og ikke blir lovisk. Nåden kommer alltid først, understreker han.
Bakken tenker som Paulus, at han aller helst ville vært hjemme hos Jesus - hvis han fikk velge. Men akkurat nå er han seg bevisst at Gud kan bruke han i ulike situasjoner.
– Med det lille jeg orker kan jeg være til litt velsignelse for mennesker. Det har blitt stort for meg, at jeg med min sykdom, kan bli brukt av Gud. Og når Gud kan bruke meg, da kan han bruke hvem som helst.
En velsignelse
«Hva betyr det vel med lidelse når dette livet er så kort uansett? Det var den første «fasen» jeg ble beveget inn i, etter hvert som jeg følte Jesus sakte satte meg fri i fra mismotets makt. Det vi skal få der fremme er så mye mer fabelaktig. Tenk å få leve med og kunne se Den evige Gud ansikt til ansikt!
Etter hvert så begynte jeg å innse at også lidelsen i seg selv er en velsignelse, når Gud får bruke den til å forme oss. ALT «samvirker til det gode» for oss som elsker Herren (Rom 8:28),» skriver han på bloggen.
– Det har vært så klingende nødvendig for meg å holde meg nær til Gud og bli berget «hjem». Jeg er så totalt avhengig av å be om nåde til å orke å holde ut dagen. Egentlig er vi alle like avhengige, men det går ikke opp for folk flest fordi de lever så beskyttet i en velferdsstat med høye lønninger. Folk greier seg selv. De trenger ikke Gud. Jeg, derimot, er helt avhengig. Samtidig ligger det en egoisme der, for jeg vil jo ikke havne i helvete. Men Jesus gir nåde likevel. Det er ikke min egen fromhet det kommer an på, sier han.