Hva er sannhet?

Jeg er nok ikke den eneste andaktsholderen som har latt meg inspirere av Einar Tørnquist denne høsten. Og da snakker jeg ikke om hans desperate forsøk på å få folk til å le i programmet «Ikke lov å le på hytta» (det ville i så fall blitt en uvanlig andakt), men om et utsagn han kom med på programmet Lindmo i september. Det handlet om hva som er definisjonen på sannhet.

Einar er tydelig skeptisk til holdninger som «du har din sannhet og jeg har min». Der er jeg enig med ham. Dette er en behagelig innstilling å ha i dagens samfunn, for da unngår du enhver form for eksistensiell diskusjon. Men som Einar sier; «Det du sier, er at det er min lille ønskedrøm. Sannhet må du ikke blande inn i hva du sjøl har kokt sammen på kjøkkenet.»

Vi lever i en relativistisk kultur når det kommer til eksistensielle og moralske spørsmål. De ti bud er erstattet av en slags kardemommelov: «Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre (og tro på) hva man vil.» Ikke det verste mottoet å ha, for all del. Men det kan være vanskelig å forkynne Sannheten til noen som er helt fornøyd med å ikke finne den. Kanskje var det noe av den samme mentaliteten i Romerriket. Da Pilatus forhører Jesus, svarer Jesus følgende: «Til dette er jeg født, og til dette er jeg kommet til verden, at jeg skal vitne for sannheten. Hver den som er av sannheten, hører min røst» (Joh. 18,37b). Pilatus’ svar kan tolkes både likegyldig, kritisk eller oppriktig spørrende: «Hva er sannhet?» (vers 38).