Hva gjør man når den ene vil døpe barnet og den andre absolutt ikke vil?
Prest og bispekandidat Sunniva Gylver har funnet en løsning som begge parter kan leve med.
Som prest i Fagerborg kirke i Oslo har Sunniva Gylver snakket med mange småbarnsforeldre. En setning som ofte går igjen er at «barnet skal få bestemme selv» når det vokser opp. Ofte hører hun de ordene i forbindelse med spørsmål knyttet til tro.
Et «traume i forholdet»
Gylver diskuterte nylig dåp i programmet Etikketaten på NRK der man tar opp etiske hverdagsdilemma. Hver uke snakker NRK med tre ulike mennesker som får bryne seg på spørsmål fra lytterne.
I den siste episoden fikk Gylver, FrP-politikeren Sivert Bjørnstad og kulturredaktør Jens Kihl bryne seg på spørsmålet fra en ateist.
Han skriver at før han og kona giftet seg, var de enige om at barnet ikke skulle døpes. Men da barnet kom, endret hun mening. Han greide ikke å forhindre det og beskriver det som skjedde som et «traume i forholdet» som han har båret på i ti år.
«Hvordan kunne vi løst det? Skal den ene forelderens frykt for å ikke døpe barnet trumfe den andres prinsipp?» spør mannen.
– De skulle velge selv
Gylver, som selv var gift med en ikke-religiøs mann, forteller at dåp ble diskutert hjemme hos dem.
«Han ønsket ikke at vi skulle døpe barn, for han ville at de skulle velge selv når de blir store nok,» forteller hun.
Det er et argument hun møter ofte i dagens Oslo og som hun utfordrer når hun får muligheten til det. For sjansen for at barna skal finne ut av dette med religion på egen hånd, er mikroskopisk, ifølge Gylver.
– Vi påvirker barna våre sterkt gjennom hele oppveksen. Både med det vi sier og gjør og med det vi lar være å si og gjøre, sier hun i programmet.
– Har tilbudt «barnevelsignelse»
Der forteller hun også at hun - etter å ha konferert med sine overordnede - har tilbudt «barnevelsignelse» fordi det er så viktig for den ene parten å få bønn og velsignelse.
I etterkant beklager hun bruken av ordet overfor Dagen.
– Som prester er vi kalt til å utøve åndelig omsorg for mennesker, også gjennom forbønn og velsignelse utenfor gitte liturgiske rammer. Men i vår lutherske kirke er det barnedåpen som er vårt sakrament og rituale for å ønske mennesker velkommen inn i kirken. Og siden flere kirkesamfunn praktiserer barnevelsignelse i stedet for barnedåp, beklager jeg om jeg har brukt begrepet barnevelsignelse i samtalen i Etikketaten. Det er viktig å presisere at en forbønns- og velsignelseshandling i Den norske kirke er noe litt annet og avspeiler en litt annen teologi.
Lokale variasjoner
Dagen skrev i fjor om et ektepar i Rogaland som fikk velsignet sitt barn under en gudstjeneste i Bogafjell kirke i Sandnes.
Her kom det fram at flere foreldre har benyttet seg av ordningen, men ingen ønsket å stå fram. Noen av prestene Dagen snakket med kalte det barnevelsignelse, andre kalte det forbønn for barn.
– Svært viktig for den ene
Gylver erfarer at stadig flere har en partner med en annen tro eller et annet livssyn, og at dåp gjerne aktualiseres når de får barn.
– Min erfaring er at dåp kan være svært viktig for en forelder som selv kommer fra en familie der denne tradisjonen står sterkt, også når det er snakk om folkekirkemedlemmer som ellers ikke har en veldig synlig religiøs praksis, skriver hun i en e-post.
Gylver forteller til Dagen at hun har fått være med på en god del samtaler rundt dåp, der foreldrene tenker og ønsker forskjellig. Mange ganger har det endt med dåp, men ikke alltid.
Utenfor gudstjenesten
– I noen tilfeller der det har vært svært viktig for den ene med en kirkelig velsignelse for barnet, og like viktig for den andre at barnet ikke blir tegnet med korsets tegn og blir medlem av kirken, har jeg i samtale med mine overordnede forestått en enkel forbønns- og velsignelseshandling. Denne har da funnet sted utenfor rammen av den vanlige gudstjenesten, opplyser hun.
– I disse få situasjonene har vi hatt nådehilsen og åpningsord. Jeg har hatt en svært kort tale over en egnet kort bibeltekst, vi har bedt og tent lys for barnet, jeg har lyst velsignelsen over det, og jeg/vi har sunget en salme.
– Religiøs tro kan bli et tabutema
Gylver skriver at det ville være uheldig om dåp blir en betent konflikt i et parforhold og fører til et tillitsbrudd mellom foreldre, med henvisning til spørsmålet de fikk i Etikketaten.
– I slike situasjoner er det viktig å snakke skikkelig sammen, gjerne med en tredjepart. Min erfaring er at mange folkekirkemedlemmer har svært lite ord på sin egen tro og hvorfor dåpen er viktig for dem. Det gjør ikke samtalen enklere. Faren er at om dette blir en konflikt, så kan religiøs tro og tradisjon bli et tabutema mellom partene, og det kan gjøre tro og religion til et ikke-tema med barna, i enda større grad enn det kanskje uansett ville vært.
Gylver kjenner til at flere prester har hatt slike forbønns- og velsignelseshandlinger i slike situasjoner, men vet ikke hvor stort omfanget er.
Har ikke fått noen henvendelser
Anne-May Grasaas har vært domprost i Oslo i ti år. I løpet av disse årene har hun ikke fått noen henvendelser fra prester som ønsker å velsigne barnet i stedet for å døpe det.
– Det vi er tydelige på, er at vi ikke har barnevelsignelse. Vi kaller det i stedet forbønn.
Hun har hørt om tilfeller der foreldrene har ulikt dåpssyn, og der den ene ønsker voksendåp i stedet for barnedåp.
– I slike tilfeller kan det ha betydning for den det gjelder at presten ber for barnet. Vi ber gjerne for alle som ønsker forbønn i kirken.
Presser aldri dåp på noen
Hun understreker at de aldri presser dåp på noen.
– Hva oppnår dere ved å be tilby forbønn i tilfeller der foreldre ikke vil døpe barnet sitt?
– Det vi oppnår er å komme foreldrenes ønsker i møte uten å gå på akkord med vår egen teologi.
– I hvilket omfang skjer det?
– Med unntak av samtalene jeg har hatt med Sunniva, har jeg ikke fått noen forespørsler.