| Andakt
Hvem lærte Gud å være menneske?
Han kunne ha kommet til jorden på samme måte som han gikk ut. I stedet valgte Gud å bli født som et spedbarn inn i vår verden, med alt hva det innebærer. Jesus, Guds sønn, som med Gud til far var fullstendig Gud og med Maria som mor, fullstendig menneske.
I tretti år er Jesus lærling i faget mennesket. Han lærer seg også tømrerfaget av Josef. Hva tenkte Josef om det å ha snekkeropplæring med Guds sønn? Så han annerledes på Jesus enn på de andre barna? Maria og Josef fikk også etter hvert flere barn. Kan det ha skapt noen spenninger mellom dem siden Josef visste at han ikke var far til deres førstefødte? Merket Jesus det? Hva vet vi.
Det vi vet er at Jesus var med på lasset hele veien. Sine første år var han flyktning, og så vendte de tilbake til Nasaret hvor de levde sammen som familie. Han var med når familie og venner var glade, sinte, irriterte, omsorgsfulle og varme. På den måten lærte han å være menneske.
Når oppdaget Jesus at han ikke bare var et menneske, men også at han er Gud? Visste han det hele tiden innvendig? Hadde han en anelse? Kjente han på utenforskap og følte han seg annerledes?
Hvordan var det å være Jesus sin mor? Maria som i begynnelsen bryter ut i lovsang når hun ser at Gud har kalt henne til å bære og føde selveste Messias. Også Simon blir glad når han ser Jesusbarnet i tempelet. I Jesus skimter han oppfyllelsen av Guds løfter om en frelser. Likevel snur han seg til Maria; Du aner kanskje at det vil gå et sverd gjennom din sjel?
Det å være menneske er å ikke vite alt og likevel finne sin vei gjennom livets utfordringer. Det måtte og ville Jesus og hele hans familie også erfare. Jesus kjente på alle de begrensningene som det er å bo i en menneskekropp. Han kunne ikke være flere steder på en gang, han måtte sove, spise, han ble sliten og trøtt. Han opplevde å bli både båret og sveket. Hele spekteret av det å være menneske. Maria var med hele veien.
Når Jesus så blir voksen, gjør han det som de fleste som blir voksne på en eller annen måte må gjøre. Han setter en ny grense for sin familie. Nå starter et annet liv. Jesus avviser sin mor og søsken når de kommer for å snakke med ham. «Men Jesus svarte ham: ‹Hvem er min mor, og hvem er mine søsken?› Og han rakte ut hånden mot disiplene sine og sa: ‹Se, her er min mor og mine søsken! For den som gjør min himmelske Fars vilje, er min bror og søster og mor.›» (Matteus 12,48–50)
Det må ha gjort brutalt vondt i Marias mammahjerte. Første anelse av sverdet. Nå måtte Maria slippe Jesus fri. Fri til å fullføre det han var kommet til jorden for å gjøre. Hun visste det var slik det måtte være. Nå var han ikke lenger bare hennes sønn, nå var han Gud og også hennes Frelser.
Kanskje måtte hun minne seg selv på den lovsangen og takknemligheten til Guds plan hun hadde fra starten av. Kanskje kom hun også på ordet om at det skulle gå et sverd gjennom hennes hjerte. En smerte som skulle skjære i hennes mammahjerte fra krybben til korset. Hva skjer så når Jesus tas til fange og dømmes til døden? Nesten alle disiplene forsvinner.
Når Jesus korsfestes og dør, er det bare én disippel igjen, sammen med noen kvinner. En av dem er Jesu mor. Når det gjelder som mest blir hun stående når de fleste har dratt. Det er jo ofte slik med mammaer. De blir stående, også når andre ikke orker.
Det må ha gjort noe med Jesus, å se sin egen mor når han opplever sitt aller verste øyeblikk som menneske. «Da Jesus så sin mor og ved siden av henne disippelen han elsket, sa han til sin mor: ‹Kvinne, dette er din sønn.› Deretter sa han til disippelen: ‹Dette er din mor.› Fra da av tok disippelen henne hjem til seg.» (Johannes 19,26–27)
I sine siste timer sørger han for at mamma blir tatt godt vare på. Han gir oppdraget til en av sine beste venner. Nå var hennes og hans oppdrag snart fullført. Med tanke på sverdet og korset kunne både Maria og Jesus valgt en lettere vei, men vi kan være takknemlige for at de sa ja. I hennes sang kan vi fortsatt synge med i takknemlighet til Jesus: «Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg i Gud, min frelser.»
