Hvem lærte meg om «vellykkethetsskalaen»?

– Så hyggelig at du sier ja til å skrive lørdagsandakter i Dagen. Nei, du kan velge tema selv. Søndagens tekst er det andre som tar utgangspunkt i. Ja, og så trenger vi et bilde av deg.

Der kom det! Selvsagt trenger de et bilde av meg, jeg burde vært forberedt på det. Det er ikke anonyme personer som skriver andakter i avisen, man har navn og bilde på trykk. Og det er ikke det at jeg ikke tåler å se mitt eget ansikt avbildet. Det er jo mange ting med meg selv jeg tenker er helt fint, men så er det de tingene jeg ikke er så fornøyd med da … 

Hvordan jeg bedømmer meg selv påvirkes av flere ting. Det som avgjør kan være både dagsform og omstendigheter, og ikke minst hvem jeg sammenligner meg med til enhver tid. Jeg vet at jeg burde trent mer, men så ser jeg at hun er i dårligere form enn meg, og blir likevel litt fornøyd med min egen innsats. 

Jeg opplever at jeg er ganske flink på dette, men så kommer han og gjør det enda bedre, så da blir jeg litt usikker igjen. Jeg var ganske fornøyd med resultatet, fram til noen sa at de aldri ville gjort det slik. Jeg måler meg selv opp mot andre hele tiden, og i hvilken grad jeg føler at jeg lykkes kan veldig fort omsettes i hvor vellykket jeg til enhver tid føler meg.

Og det er ikke bare meg selv som møter mitt kritiske blikk, det et gjør du også. Du som jeg møter i ulike sammenhenger, både på jobb og i fritid. Du som jeg møter for første gang, eller gjentatte ganger. Jeg ville selvsagt aldri fortalt dette til deg, men jeg har innplassert deg på min «vellykkethetsskala». 

Jeg måler deg alltid opp mot meg selv, men også mot en hel haug med ulike kriterier som jeg har kokt sammen. Er du pen, er du hyggelig, er du morsom, er du flink og så videre. Du skulle bare vært på innsiden av hodet mitt og sett systemet, det er imponerende omfattende! 

Jeg innrømmer det med en gang; jeg kan bli ganske sliten av mitt eget granskende blikk, både overfor meg selv og andre. Jeg har mange ganger tenkt at jeg må øve meg på å skru dette av. Legge det vekk. Slutte å måle, slutte å innplassere meg selv og andre på denne skalaen i hode. Hvorfor startet jeg i det hele tatt med dette? Hvem lærte meg om «vellykkethetsskalaen»? 

Jo mer jeg tenker over det, jo mer tenker jeg at skalaen har blitt til som summen av mange ulike stemmer i samfunnet. Skolesystemet med sine karakterer, motebildet med sine idealer, idretten med sine stjerner, sosiale medier med sine glansbilder, influenserne med sine oppskrifter for å «makse livet» og politikerne med sine bilder av en «drømmesamfunnsborger». I hvilken grad vi lykkes på de ulike områdene av livet er med å definere om vi er vellykkede, ja ikke bare det, de er ofte også med og definerer hele vår opplevde verdi. 

Det som i hvert fall er helt sikkert er at denne skalaen ikke kommer fra Gud. 

Han som har skapt oss i sitt bilde, han som konkluderte med at det han hadde skapt var «svært godt», hans som elsker hver av oss uendelig høyt, han som steg ned fra himmelen og ble et menneske, som tok på seg alle våre synder da han døde på korset, og som ikke vil noe annet enn å få være vår Far og gå sammen med oss gjennom livet. 

Guds blikk på meg er helt annerledes enn det blikket jeg møter meg selv og andre med. Han elsker hvert menneske, uavhengig av hvor på verdens vellykkethetsskala man befinner seg. Han møter hvert enkelt menneske med nåde, og det finnes ingen måter du kan få Gud til å slutte å elske deg. Hans «verdiskala» innplasserer alle mennesker på samme sted og inneholder kun én beskrivelse; uendelig verdifull!

Gud, takk for at du elsker meg! Takk for at jeg kan få stole på at din kjærlighet for meg aldri tar slutt, og din nåde er uendelig. Hjelp meg til å øve meg på å se både meg selv og andre med ditt blikk. La meg legge vekk min menneskeskapte verdiskala og bruke din guddommelige i stedet.