Hvem vi er og hvem Gud er

Som mennesker lever vi med hver vår horisont. Vi har ofte vanskelig for å forstå livet i et større perspektiv. Derfor velger vi ut fra det vi ser her og nå.

Vi beveger oss fra punkt a til punkt b, uten nødvendigvis å tenke over hvor punkt k eller l på den samme veien fører oss. Og ofte kan vi ikke vite hvor veien vil føre hen.

Men i stedet for å tro at vi må gå alene, fordi vi har skjønt noe ingen andre har skjønt før oss, kan vi velge å slutte oss til dem som har overlevert evangeliet til oss. Dem som, ofte med høy personlig risiko, har holdt fast ved det som definerer den kristne kirke.

Se, vi går opp til Jerusalem

i hellige fastetider

og ser hvordan Jesus, Guds egen Sønn

i stedet for syndere lider


Det er et stort tap for den kristne kirke hos oss at vi ikke legger mer vekt på å feire påsken som en kristen høytid. For vi har så mye å lære av påskens budskap. Både om oss selv, og aller mest om vår Gud.

Tenk bare på palmesøndag. Hvor flyktige de kan fremstå, alle disse menneskene som stod der med palmegrener og heiarop. Hvor var de et par dager senere, når det var en pris å betale for å være på lag med Jesus?

Tenk på Peter. Frimodig som få. Stor i ord på egne vegne. «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg.» Så gikk det som det gikk. Og Peters ord fremstår hule og overmodige. «Slapp av, Jesus, du kan stole på meg!» Nettopp, ja.

Åndelig overmot er en av de største truslene for den kristne kirke. Mennesker som tror at de er plassert utenfor eller over historien. Som tror at de har overvunnet den skrøpelige menneskenaturen. Uten å forstå at de da spotter selve Jesu offer, fordi det nettopp var skrøpelige mennesker han kom for å frelse. Vi kan hente frem sterke karakteristikker, helt til vi innser at det er oss selv vi gjør narr av.

Se, vi går opp til Jerusalem.

Hvem deler vår Herres smerte?

Hvem våker med Jesus i verdens natt

og bærer hans sorg i sitt hjerte?


De var sannsynligvis minst like fromme som oss, disiplene som ikke klarte å våke med Jesus i hagen. Men de hadde nok med sitt eget. De klarte ikke å ta innover seg Jesu smerte. Det er ikke sikkert at Mesteren var så overrasket over akkurat det. Men i stedet for sinne, reagerte han med å fullføre sin frelsesplan. Slik ble påskens budskap forkynt, i både ord og handling. Slik er Jesus. Slik er vår frelser. I verdens natt bar Jesus fortsatt sorgen i sitt hjerte, frem til påskemorgen brast og slukket sorgen.

Se, vi går opp til Jerusalem,

til Frelserens kors og pine

til Lammet som ofres for verdens skyld

for syndene dine og mine


Denne uken anmeldte jeg Geir Otto Holmås’ bok «Ved en korsvei». Det var en glede, ja til tider en fryd, å lese hans betraktninger om hvor avgjørende viktig det er å la korsets evangelium få være selve kjernen i vårt kristne liv.

I noen glimt fremstod deler av den moderne karismatiske bevegelse, utilsiktet, som et rent ekko av det mange i tidligere tider kalte loviskhet. Om vi henter dét begrepet frem igjen eller ikke, gjør vi klokt i å tenke over hvorvidt forkynnelsen vår setter mennesker i frihet eller fangenskap. Om vi setter vår lit til korset, eller til oss selv.

Det kristne evangeliet er ikke et budskap om hva vi kan gjøre for Gud, men om hva Gud har gjort for oss. Det er et budskap om Frelserens kors og pine, om Lammet som ble ofret for våre synders skyld. På grunn av vårt iboende overmot kommer vi aldri forbi dette. Det er ikke noe vi kan ta som en selvfølge. Det er noe vi trenger å høre og å leve i hele tiden. Ellers går det galt med oss.

Se, vi går opp til Jerusalem

til byen med glans og ære,

for Frelseren sa oss at der han er

skal vi ved hans nåde få være


Det finnes ingen automatikk i at det kommer til å gå spesielt bra med kirken i Norge. I fjor kom Dagfinn Stærks bok «Steinene roper» om kirken i Nord-Afrika. I de første hundreårene etter Jesu jordiske tjeneste var dette en vital del av den verdensvide kristenheten. Men noe gikk galt. Tilsynelatende stod det bra til, både læremessig og strukturelt. Men det indre livet hadde forvitret. Bokens tittel er talende nok.

Men Jesus Kristus har lovet oss noe annet enn undergang og død. «Der han er, skal vi ved hans nåde få være». Dét er håpet for den kristne kirke. Ikke umiddelbar seier eller gjennombrud her og nå, selv om kirkens historie også er rik på begge deler.

Men det er ikke ytre triumftegn som gjør kirken til kirke. Det er heller ikke omdømme eller formell oppslutning. Det er Jesu Kristi nåde som holder kirken i live. Det er Jesu Kristi kors som minner oss om at nåde skal være rett.

Derfor er påsken en påminnelse om hvem vi er. Men heldigvis er det enda mer en påminnelse om hvem Gud er.