Hvordan blir fremtiden for barna våre?

Jeg var åtte år da Berlinmuren falt. Oppveksten min falt sammen med en tid hvor mye i tilværelsen ble lettere, både i Norge og rundt oss. 

Det har nok preget opplevelsen av livet mer enn de fleste i min generasjon har vært klar over. Nå lurer jeg på hvordan fremtiden blir for barna mine.

Flere av de strukturene som samfunnet vårt bygger på, er i spill på en måte som vi ikke har opplevd på mange tiår. Foreløpig er ikke endringene akutte, og det er sjelden en god ide å ta sorgene på forskudd.

Men en ting er hva som skjer med velferdsstaten når så mange av oss er sykmeldte, eldrebølgen vokser seg stadig større og ekstremvær gjør det vanskeligere å skyve tanken på potensielt farlige klimaendringer unna.

De siste ukene har vi også sett hvordan internasjonale allianser heller ikke er gitte størrelser, slik vi litt ubevisst kanskje trodde. Mandag sa den 87 år gamle investoren Ivar Løge til Dagens Næringsliv at «Sist jeg var så bekymret, var under Cubakrisen». Da viste han til det daværende Sovjetunionens utplassering av atomraketter på Cuba i 1962.

Det er forståelig at mange kan kjenne på uro i slike tider. Dette minner oss også om at det vi kan oppleve som rystelser, ligner det som er normaltilstanden for mange mennesker rundt i verden.

For det er slett ikke alle som har opplevd den materielt sett sammenhengende oppturen siden slutten av 1900-tallet. Det er langt fra alle forunt å vokse opp i et land med stabile demokratier og få eller ingen umiddelbare trusler.

Ronald Fangen, som døde året etter andre verdenskrig, lærte oss å synge at «Mens verdens riker stiger og de synker, går kirken mot fullkommenhetens vår». Et slikt perspektiv blir for alvor aktualisert nettopp når situasjonen er uoversiktlig.

Når vi leser Bibelen, møter vi ofte mennesker som befant seg i nettopp uoversiktlige, ja, truende, situasjoner. Da snakker man antakelig om det å stole på Gud med et annet alvor og en annen sårbarhet.

Hos profeten Jesaja finner vi et vers som bibellesere vil dra kjensel på fordi det gjenspeiler en innstilling vi finner omtalt flere steder. I kapittel 35 leser vi: «Si til de urolige hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde! Se, der er deres Gud. (...) Han kommer selv og frelser dere.»

Jeg forbinder dette verset med en sang av den amerikanske artisten Bob Fitts som heter «He will come and save you». Den sangen har jeg lyttet litt ekstra til denne uken. Budskapet er sant til alle tider, men det kan oppleves ekstra nært akkurat når noe står på.

Men tryggheten er ikke avhengig av politiske forhold. Bibelen lover aldri at Guds barn skal slippe unna vanskeligheter her på jorden. 

Det er det viktig å huske på også når vi leser slike vers. Troen på Guds frelse var ikke knyttet til verken statsledere eller internasjonale organisasjoner som skulle rydde opp.

Hvis vi skal snakke meningsfullt om det å stole på Gud, kan vi altså ikke snakke om Gud som en garantist mot tyranner i denne verdens riker.

Ingen av oss er garantert å vokse opp i en kontinuerlig velstandsutvikling. Sannsynligvis forstår ikke statsborgere i moderne vestlige demokratier hvor privilegerte vi har vært, og hvor mye vi har å takke for. Men som kristne er ikke velferdsstaten, Nato eller FN den viktigste adressaten for verken takk eller trygghet.

Lina Sandells sang fikk forsterket et viktig poeng da den i sin norske oversettelse fikk tittelen «Ingen er så trygg i fare». På svensk heter den «Tryggare kan ingen vara». Begge deler er sant. Men i den norske versjonen blir vi minnet om at tryggheten ikke tar oss ut av fare.

Derimot er tryggheten knyttet til ordene «Se, der er deres Gud.» Ham så vi aller tydeligst i Jesus Kristus som ble født, døde og stod opp igjen for å sone våre synder og forene oss med Gud.

Gud sendte ikke bare en budbringer, vi leser hos profeten Jesaja at «Han kommer selv og frelser dere.» Og disse ordene er ikke bare knyttet til en situasjon der og da, de går som en rød tråd gjennom Bibelen.

Jeg lurer fortsatt på hvordan verden ser ut når barna mine blir voksne. Men det er godt å få arbeide hver dag for en bedre verden, og å samtidig hvile i at mitt håp først og fremst er knyttet til Guds trofasthet.